Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel. Han som ble tatt inn i apostelgruppen etter at Judas var død het Mattias.


Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Det skjedde ved at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken.
Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi. Og han fortsatte: «For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp» (Apg 1, 20-22).

KANDIDATER
Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Begge hadde tilhørt flokken på 70 som Jesus sendte i forveien for seg under sine vandringer (Luk 10, 1,17), og begge hadde forblitt trofaste mot Jesus, selv om mange andre forlot ham (Joh 6, 66-69).
Begge måtte også ha møtt Jesus etter hans oppstandelse.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias.

«Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26), kan vi lese.
Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30).
I Det nye testamente leser en bare at det ble praktisert denne ene gangen.

TAUST
Etter dette blir det taust om Mattias.
Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan.
Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
de Haan kaller beretningen i Apg 1, 15 – 26 «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole (Radio Bible Class, eller RBC) som fremdeles er i virksomhet.

LEGENDER
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv.
«De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der. Etter å ha prekt evangeliet i hjemlandet i 33 år, hadde han omvendt flere tusen jøder til troen på Jesus. Da ble han innkalt til ypperstepresten Ananias, som forbød ham å preke. Men Mattias begynte å bevise for Det høye Råd at alle profetier var oppfylt i Jesus. Da de ikke kunne svare ham, ble de så rasende at de lot ham steine. En romersk soldat ga ham nådestøtet og hogde av hans hode med en øks.»
Dette skal ha skjedd i år 63.
Samme nettsted forteller at ifølge en annen, gresk tradisjon, skal Mattias ha misjonert i Kappadokia og ved Det kaspiske hav etter sitt virke i Judea.
Det finnes også tradisjoner som forteller at han var misjonær i Etiopia, og at han en gang i Makedonia skal ha helbredet 100 mennesker som var blitt blinde etter å ha drukket gift.
Når det gjelder hans død, går én tradisjon ut på at han ble korsfestet og døde på korset etter å ha blitt stukket med en lanse, slik det skjedde med Jesus, en annen går ut på at han ble steinet og deretter halshogd – dette er henrettelsesmetoder vi kjenner fra beretningene om Stefanus og Paulus.
Lenge skal han ha unngått sine hedenske motstandere ved å gjøre seg usynlig for dem, men til slutt valgte han å gi seg til kjenne, og valgte dermed også martyrdøden. Kjennetegnene på ham i kirkekunsten er en øks og en bokrull.

APPELL
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet blant de mest populære guttenavnene i Norge.
I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Publisert første gang i Frelsesoffiseren nr. 3/1980 – her vesentlig bearbeidet

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk landslagstrener i fotball
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster

De hellige tre konger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen den natten.



Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham» (kapittel 2, vers 1-3).
Resten av fortellingen, er en del av barnelærdommen for de fleste: Herodes fikk bragt på det rene at barnet befant seg i Betlehem, han sendte vismennene dit og bad dem komme tilbake til ham etterpå og fortelle hvor i byen barnet befant seg. Men da vismennene tok en annen vei hjem, gjorde Herodes kort prosess og fikk drept alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn (vers 4-12).
At antallet vise menn var tre, er noe man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra. At de var konger har man gått ut fra siden det var såpass kostbare gaver. At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. I skriftet «Legenda Aurea» (Den gylne legende) fra 1200-tallet har de tilmed fått navn: Kaspar, Balthasar og Melchior. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen; i tillegg til å være skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

«Helligtrekongerdag»
Festdagen deres er 6. januar, som mange fremdeles kaller «helligtrekongersdag». Det er også 12. dag jul dersom man tar utgangspunkt i 25. desember, og regnes som siste dag i julefeiringen. Ved å legge festen for de vise menn helt mot slutten av julefeiringen, har kirken derfor lang tradisjon for å markere at dette besøket fra langt unna ikke skjedde den natten Jesus ble født, men noe senere. I Alf Prøysens julekveldsvise heter det at «Tel og med tre vise menn, dom rei i flere da’r…».
Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner dette besøket – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. På mange kunstneriske framstillinger er den ene av dem framstilt som en afrikaner, en antydning om at han kanskje kom fra Etiopia, der – igjen ifølge en apokryf legendedannelse – en etterkommer av kong Salomo og dronningen av Saba var konge.

Stjernen
Det som hadde utløst denne lange vandringen, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. Om det skal forstås dit hen at det hadde dukket opp en ny stjerne på himmelen, eller om det dreide seg om en kombinasjon av stjerner, har det vært spekulert over i snart to tusen år. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av plantene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter. Disse skal blant annet ha forekommet i år 6 før Kristus, noe som kan stemme med det man vet om den historiske kong Herodes. Han døde nemlig i år 4 før Kristus. Det har lenge vært kjent at den fastsettelsen av startpunktet for vår tidsregning som den gregorianske kalender opererer med, ikke har vært helt nøyaktig.

Oppsummering
Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med manntallsinnskrivingen at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.

Ingen motsigelse
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag, som i år faller på 5. januar.

Publisert i Agderposten 4. januar 2014

Med Jordmor-Matja gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. I år er det 60 år siden man hørte om henne første gang. I julenummeret til Magasinet For Alle for1951 sto en tekst signert Alf Prøysen der julestjerna fikk den plassering den har hatt siden: ”…over taket der a Jordmor-Matja bor”. Det var en plassering med mange lag av fortolknings- og utdypingsmuligheter. Ikke minst denne: Hvorskulle den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjør det påkrevet å endre navnet fra Helga til Matja. Når Prøysen likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side. Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at ”Matja” skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp ”på legd”. Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år. Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen ”Matja Madonna”. Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal fåén fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, e rbelønning nok for henne.
”Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.” Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa ”Kjerringkjeft” og husmannskona Matja Bærjom i romanen ”Trost i taklampa”.
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld oghogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå ”på skire trass og ta en kabbe te”.
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme ”og kvile seg og få tala som folk”, tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, dissekvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper dennyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Publisert i Vårt Land 27. desember 2011

DE OVERSETTE KRISTNINGSKONGENE

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen! Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.

Å ”kristne” et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler. I den grad et land kan ”kristnes” gjennom politiske vedtak, var disse for Norges vedkommende fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, gjennom tinget på Moster i 1024. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakk seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtak på Moster
Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front. Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000. Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles ”sverdmisjon”, og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen. Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon ”den gode”, og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring. Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge. Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket. Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en ”frafallen”. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av ”Eirikssønnene”, som var hans nevøer. Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans. Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en pelskappe han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle ”en negativ kulturpolitikk” mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at kongen var nærmest personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet ”den gode” henger sammen med dette, og er ingen attest til hans karakter. I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkons mer åpne og imøtekommende.
At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk. De oversette kristningskongene hadde lagt et for solid grunnlag for ”den nye troen” til at den lot seg utrydde. Sånn sett kom både Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson til duket bord.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Publisert som kronikk i Vårt Land mandag 1. august 2011

Da Hamsun døde...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Søndag 19. februar er det 60 år siden Knut Hamsun døde. Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt ”magiske” språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn ”i lort og filler”, som hans enke skrev bittert etterpå. Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel; også han en ”stor” dikter selv om han bare nådde Hamsun omtrent til vristen; om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939. ”Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham”, var Hoels underfundige analyse den gang. Underfundig, men treffende.
Var Hamsun død den gang, ville han ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet, som bare heter ”Knut Hamsun”, viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som ”Quislings mann”, må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor. Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte. Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredspris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen. Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som ”en tufs og en tull”, for å bruke hans egne ord. ”Varig svekkede sjelsevner”, konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann. Hamsuns eget svar var boka ”Paa gjengrodde stier”. Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha…
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg. Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet. Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»
Året etter kom boka ut, og halvannet år senere døde Knut Hamsun. Allerede i diktsamlingen ”Det vilde Kor” fra 1904 hadde han kommentert sin egen bortgang:

Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller det gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.

”En fattig jomfru satt i lønn…”

Av Nils-Petter Enstad
Nest etter Frelseren selv, er det ingen religiøs skikkelse innen kristendommen som har fått, og får, så mye oppmerksomhet som Jomfru Maria, som vi gjerne kaller henne. Det var hun som i følge juleevangeliet fødte en sønn i en stall utenfor Betlehem. Da denne sønnen hadde vokst opp, ble han en omvandrende predikant i Israel som fortalte at Guds rike var kommet nær, og som helbredet mange syke.

Om den historiske Maria vet vi svært lite. Ifølge tradisjonen var hun svært ung da hun fødte Jesus-barnet. En pike var regnet som gifteferdig i 12-13-årsalderen, så det er ikke urimelig å tenke seg at Maria var omkring 14 år da hun ble mor. Man vet heller ikke hva foreldrene hennes het, men tradisjonen har gitt dem navnene Anna og Joakim. Ifølge tradisjonen hadde de vært gift i mange år, men ikke fått noen barn. Dette sørget de over, men etter 20 års ekteskap fikk de besøk av en engel som fortalte dem at Anna skulle få en datter, hun skulle hete Maria, og denne datteren skulle bli æret over hele verden. Legenden forteller også at Anna ble gravid gjennom et kyss fra sin mann.
Det at par som har vært barnløse i mange år plutselig blir foreldre, er et motiv man kjenner igjen fra en rekke bibelske fortellinger. Fra Det gamle testamente kjenner man fortellingene om Abraham og Sara, som fikk sønnen Isak, og fra fortellingen om gutten Samuel. I Det nye testamente leser vi om Sakarias og Elisabeth, som fikk sønnen Johannes da de var godt opp i årene. Han er kjent i historien som døperen Johannes. Maria og Elisabeth var i slekt, ifølge Lukas 1, men det står ikke noe nærmere om hva slags slektskap de hadde til hverandre.

Arvesynd
Troen på at Jesus var Guds sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, og samtidig født av en kvinne, byr på en del teologiske og tankemessige utfordringer. Ingen av disse skal drøftes her, utover det tankekorset det var at selv om Frelseren var unnfanget på underfullt vis, var han likevel født av en kvinne som bar på den samme, syndige arv som resten av menneskeheten – den Jesus kom for å frelse oss fra. Tidlig i kirkehistorien forsøkte man å komme til rette med dette ved å lære at Maria var gjenløst allerede fra unnfangelsen av, og født uten arvesynd. Dette er læren om ”den ubesmittende unnfangelse”, som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som først ble gjort til offisiell kirkelære av pave Pius 9. i 1854. Det er som en konsekvens av denne oppfatningen at legenden om at Maria ble unnfanget gjennom et kyss, er oppstått. Dette har imidlertid aldri vært offisiell kirkelære.

Ekteskap
Fra juleevangeliet kjenner vi beretningen om Josef som dro fra Nasaret i Gallilea til Betlehem i Judea for å skrives inn i manntall ”sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn”. Det er interessant å merke seg at begge disse byene i dag er en del av de palestinske områdene, med en ikke ubetydelig kristen minoritet.
Allerede tidlig i kirkehistorien oppsto oppfatningen av Maria som ”evig jomfru”. I følge denne oppfatningen hadde ikke Josef og Maria noe seksuelt samliv, og de som omtales som Jesu brødre og søstre i evangeliene, var egentlig Josefs barn fra et tidligere ekteskap. Denne tesen må ses i sammenheng med et utbredt oppfatning både i antikken og i tidlig, kristen fromhetsliv om at seksualitet var noe truende og farlig som man ikke skulle befatte seg med. Når det i fortellingen om Josef og Maria heter at Josef ikke levde sammen med Maria før etter at Jesus var født, betyr det at de etter Jesu fødsel levde sammen som ektefolk, og at de som omtales som Jesu søsken, var Maria og Josef sine barn.

Fulgte Jesus
Vi leser flere ganger om Maria etter at Jesus begynte sitt offentlige virke som 30-åring. Hun var til stede ved bryllupet i Kana, der Jesus gjorde sitt første mirakel, og hun var til stede under korsfestelsen. Der var også disippelen Johannes, og ett av Jesu sju utsagn på korset, var nettopp en henvendelse til Johannes om at han skulle ta vare på Maria, og til Maria om at han overlot henne i disippelens varetekt.
Vi vet ikke noe om når Maria døde. I den katolske kirke lærer man at hun ble hentet opp til himmelen da hennes liv var slutt. Dette en en trosoppfatning som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som ikke ble offisiell kirkelære før pave Pius 12. erklærte det som et dogme i 1951. Den katolske kirke har en lang rekke Maria-fester og svært mange kirker er vigslet til hennes minne. Hun er også skytshelgen for en lang rekke land, byer, yrkesgrupper og situasjoner. I julen kan det være greit å vite at hun blant annet er skytshelgen for pepperkakebakere, ifølge www.katolsk.no.
Blant protestantiske kristne har ikke beundringen av Maria gitt seg de samme utslagene, selv om det henger bilder av Maria med barnet også i protestantiske kirker og gudstjenesterom, og hjemme hos både protestanter og folk som ikke bekjenner noen kristen tro.
Madonna med barnet – moren med barnet – er et urmotiv, ikke bare i kunsten, men i livet, og det slår an noen av de mest eksistensielle strenger i folks bevissthet. På den måten har både den religiøse myten om Jomfru Maria som den som fødte Guds sønn til verden, og den historiske Maria, ei ung, jødisk jente som ga liv til den historiske personen som vi kjenner som Jesus fra Nasaret en plass i de fleste menneskers bevissthet.

Kilder:
http://www.katolsk.no/biografi/maria.htm
Solveig Brandal: Jomfru Maria. Legender frå mellomalderen (Verbum Forlag, 2004)

FRITENKERENS JULESANG

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Tidligere i år var det 50 år siden den svenske tenoren Jussi Björling døde, han som gjorde den mest kjente innspillingen av ”Adams julesang” – den de fleste av oss kjenner som ”O helga natt”.

Sangen kalles ofte ”Adams julesang”, med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle ”tenke på det”. Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten ”Giselle”. Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til. Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
”gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led”.
I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
”Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär”.
Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land. Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, ”Oh, Holy Night”, er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir ”antslaveriperspektivet” utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916. Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet ”Björlingkvartetten”, og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn ”O helga natt”, og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som ”gjelder”. Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn ”O helga natt”, kun 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk. Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert som kronikk i Klassekampen 24. desember 2010