Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel. Han som ble tatt inn i apostelgruppen etter at Judas var død het Mattias.


Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Det skjedde ved at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken.
Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi. Og han fortsatte: «For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp» (Apg 1, 20-22).

KANDIDATER
Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Begge hadde tilhørt flokken på 70 som Jesus sendte i forveien for seg under sine vandringer (Luk 10, 1,17), og begge hadde forblitt trofaste mot Jesus, selv om mange andre forlot ham (Joh 6, 66-69).
Begge måtte også ha møtt Jesus etter hans oppstandelse.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias.

«Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26), kan vi lese.
Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30).
I Det nye testamente leser en bare at det ble praktisert denne ene gangen.

TAUST
Etter dette blir det taust om Mattias.
Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan.
Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
de Haan kaller beretningen i Apg 1, 15 – 26 «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole (Radio Bible Class, eller RBC) som fremdeles er i virksomhet.

LEGENDER
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv.
«De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der. Etter å ha prekt evangeliet i hjemlandet i 33 år, hadde han omvendt flere tusen jøder til troen på Jesus. Da ble han innkalt til ypperstepresten Ananias, som forbød ham å preke. Men Mattias begynte å bevise for Det høye Råd at alle profetier var oppfylt i Jesus. Da de ikke kunne svare ham, ble de så rasende at de lot ham steine. En romersk soldat ga ham nådestøtet og hogde av hans hode med en øks.»
Dette skal ha skjedd i år 63.
Samme nettsted forteller at ifølge en annen, gresk tradisjon, skal Mattias ha misjonert i Kappadokia og ved Det kaspiske hav etter sitt virke i Judea.
Det finnes også tradisjoner som forteller at han var misjonær i Etiopia, og at han en gang i Makedonia skal ha helbredet 100 mennesker som var blitt blinde etter å ha drukket gift.
Når det gjelder hans død, går én tradisjon ut på at han ble korsfestet og døde på korset etter å ha blitt stukket med en lanse, slik det skjedde med Jesus, en annen går ut på at han ble steinet og deretter halshogd – dette er henrettelsesmetoder vi kjenner fra beretningene om Stefanus og Paulus.
Lenge skal han ha unngått sine hedenske motstandere ved å gjøre seg usynlig for dem, men til slutt valgte han å gi seg til kjenne, og valgte dermed også martyrdøden. Kjennetegnene på ham i kirkekunsten er en øks og en bokrull.

APPELL
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet blant de mest populære guttenavnene i Norge.
I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Publisert første gang i Frelsesoffiseren nr. 3/1980 – her vesentlig bearbeidet

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk landslagstrener i fotball
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster

De hellige tre konger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen den natten.



Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham» (kapittel 2, vers 1-3).
Resten av fortellingen, er en del av barnelærdommen for de fleste: Herodes fikk bragt på det rene at barnet befant seg i Betlehem, han sendte vismennene dit og bad dem komme tilbake til ham etterpå og fortelle hvor i byen barnet befant seg. Men da vismennene tok en annen vei hjem, gjorde Herodes kort prosess og fikk drept alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn (vers 4-12).
At antallet vise menn var tre, er noe man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra. At de var konger har man gått ut fra siden det var såpass kostbare gaver. At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. I skriftet «Legenda Aurea» (Den gylne legende) fra 1200-tallet har de tilmed fått navn: Kaspar, Balthasar og Melchior. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen; i tillegg til å være skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

«Helligtrekongerdag»
Festdagen deres er 6. januar, som mange fremdeles kaller «helligtrekongersdag». Det er også 12. dag jul dersom man tar utgangspunkt i 25. desember, og regnes som siste dag i julefeiringen. Ved å legge festen for de vise menn helt mot slutten av julefeiringen, har kirken derfor lang tradisjon for å markere at dette besøket fra langt unna ikke skjedde den natten Jesus ble født, men noe senere. I Alf Prøysens julekveldsvise heter det at «Tel og med tre vise menn, dom rei i flere da’r…».
Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner dette besøket – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. På mange kunstneriske framstillinger er den ene av dem framstilt som en afrikaner, en antydning om at han kanskje kom fra Etiopia, der – igjen ifølge en apokryf legendedannelse – en etterkommer av kong Salomo og dronningen av Saba var konge.

Stjernen
Det som hadde utløst denne lange vandringen, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. Om det skal forstås dit hen at det hadde dukket opp en ny stjerne på himmelen, eller om det dreide seg om en kombinasjon av stjerner, har det vært spekulert over i snart to tusen år. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av plantene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter. Disse skal blant annet ha forekommet i år 6 før Kristus, noe som kan stemme med det man vet om den historiske kong Herodes. Han døde nemlig i år 4 før Kristus. Det har lenge vært kjent at den fastsettelsen av startpunktet for vår tidsregning som den gregorianske kalender opererer med, ikke har vært helt nøyaktig.

Oppsummering
Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med manntallsinnskrivingen at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.

Ingen motsigelse
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag, som i år faller på 5. januar.

Publisert i Agderposten 4. januar 2014

Med Jordmor-Matja gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. I år er det 60 år siden man hørte om henne første gang. I julenummeret til Magasinet For Alle for1951 sto en tekst signert Alf Prøysen der julestjerna fikk den plassering den har hatt siden: ”…over taket der a Jordmor-Matja bor”. Det var en plassering med mange lag av fortolknings- og utdypingsmuligheter. Ikke minst denne: Hvorskulle den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjør det påkrevet å endre navnet fra Helga til Matja. Når Prøysen likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side. Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at ”Matja” skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp ”på legd”. Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år. Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen ”Matja Madonna”. Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal fåén fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, e rbelønning nok for henne.
”Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.” Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa ”Kjerringkjeft” og husmannskona Matja Bærjom i romanen ”Trost i taklampa”.
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld oghogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå ”på skire trass og ta en kabbe te”.
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme ”og kvile seg og få tala som folk”, tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, dissekvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper dennyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Publisert i Vårt Land 27. desember 2011

DE OVERSETTE KRISTNINGSKONGENE

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen! Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.

Å ”kristne” et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler. I den grad et land kan ”kristnes” gjennom politiske vedtak, var disse for Norges vedkommende fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, gjennom tinget på Moster i 1024. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakk seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtak på Moster
Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front. Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000. Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles ”sverdmisjon”, og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen. Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon ”den gode”, og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring. Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge. Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket. Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en ”frafallen”. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av ”Eirikssønnene”, som var hans nevøer. Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans. Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en pelskappe han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle ”en negativ kulturpolitikk” mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at kongen var nærmest personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet ”den gode” henger sammen med dette, og er ingen attest til hans karakter. I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkons mer åpne og imøtekommende.
At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk. De oversette kristningskongene hadde lagt et for solid grunnlag for ”den nye troen” til at den lot seg utrydde. Sånn sett kom både Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson til duket bord.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Publisert som kronikk i Vårt Land mandag 1. august 2011

Da Hamsun døde...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Søndag 19. februar er det 60 år siden Knut Hamsun døde. Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt ”magiske” språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn ”i lort og filler”, som hans enke skrev bittert etterpå. Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel; også han en ”stor” dikter selv om han bare nådde Hamsun omtrent til vristen; om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939. ”Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham”, var Hoels underfundige analyse den gang. Underfundig, men treffende.
Var Hamsun død den gang, ville han ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet, som bare heter ”Knut Hamsun”, viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som ”Quislings mann”, må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor. Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte. Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredspris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen. Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som ”en tufs og en tull”, for å bruke hans egne ord. ”Varig svekkede sjelsevner”, konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann. Hamsuns eget svar var boka ”Paa gjengrodde stier”. Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha…
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg. Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet. Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»
Året etter kom boka ut, og halvannet år senere døde Knut Hamsun. Allerede i diktsamlingen ”Det vilde Kor” fra 1904 hadde han kommentert sin egen bortgang:

Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller det gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.

”En fattig jomfru satt i lønn…”

Av Nils-Petter Enstad
Nest etter Frelseren selv, er det ingen religiøs skikkelse innen kristendommen som har fått, og får, så mye oppmerksomhet som Jomfru Maria, som vi gjerne kaller henne. Det var hun som i følge juleevangeliet fødte en sønn i en stall utenfor Betlehem. Da denne sønnen hadde vokst opp, ble han en omvandrende predikant i Israel som fortalte at Guds rike var kommet nær, og som helbredet mange syke.

Om den historiske Maria vet vi svært lite. Ifølge tradisjonen var hun svært ung da hun fødte Jesus-barnet. En pike var regnet som gifteferdig i 12-13-årsalderen, så det er ikke urimelig å tenke seg at Maria var omkring 14 år da hun ble mor. Man vet heller ikke hva foreldrene hennes het, men tradisjonen har gitt dem navnene Anna og Joakim. Ifølge tradisjonen hadde de vært gift i mange år, men ikke fått noen barn. Dette sørget de over, men etter 20 års ekteskap fikk de besøk av en engel som fortalte dem at Anna skulle få en datter, hun skulle hete Maria, og denne datteren skulle bli æret over hele verden. Legenden forteller også at Anna ble gravid gjennom et kyss fra sin mann.
Det at par som har vært barnløse i mange år plutselig blir foreldre, er et motiv man kjenner igjen fra en rekke bibelske fortellinger. Fra Det gamle testamente kjenner man fortellingene om Abraham og Sara, som fikk sønnen Isak, og fra fortellingen om gutten Samuel. I Det nye testamente leser vi om Sakarias og Elisabeth, som fikk sønnen Johannes da de var godt opp i årene. Han er kjent i historien som døperen Johannes. Maria og Elisabeth var i slekt, ifølge Lukas 1, men det står ikke noe nærmere om hva slags slektskap de hadde til hverandre.

Arvesynd
Troen på at Jesus var Guds sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, og samtidig født av en kvinne, byr på en del teologiske og tankemessige utfordringer. Ingen av disse skal drøftes her, utover det tankekorset det var at selv om Frelseren var unnfanget på underfullt vis, var han likevel født av en kvinne som bar på den samme, syndige arv som resten av menneskeheten – den Jesus kom for å frelse oss fra. Tidlig i kirkehistorien forsøkte man å komme til rette med dette ved å lære at Maria var gjenløst allerede fra unnfangelsen av, og født uten arvesynd. Dette er læren om ”den ubesmittende unnfangelse”, som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som først ble gjort til offisiell kirkelære av pave Pius 9. i 1854. Det er som en konsekvens av denne oppfatningen at legenden om at Maria ble unnfanget gjennom et kyss, er oppstått. Dette har imidlertid aldri vært offisiell kirkelære.

Ekteskap
Fra juleevangeliet kjenner vi beretningen om Josef som dro fra Nasaret i Gallilea til Betlehem i Judea for å skrives inn i manntall ”sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn”. Det er interessant å merke seg at begge disse byene i dag er en del av de palestinske områdene, med en ikke ubetydelig kristen minoritet.
Allerede tidlig i kirkehistorien oppsto oppfatningen av Maria som ”evig jomfru”. I følge denne oppfatningen hadde ikke Josef og Maria noe seksuelt samliv, og de som omtales som Jesu brødre og søstre i evangeliene, var egentlig Josefs barn fra et tidligere ekteskap. Denne tesen må ses i sammenheng med et utbredt oppfatning både i antikken og i tidlig, kristen fromhetsliv om at seksualitet var noe truende og farlig som man ikke skulle befatte seg med. Når det i fortellingen om Josef og Maria heter at Josef ikke levde sammen med Maria før etter at Jesus var født, betyr det at de etter Jesu fødsel levde sammen som ektefolk, og at de som omtales som Jesu søsken, var Maria og Josef sine barn.

Fulgte Jesus
Vi leser flere ganger om Maria etter at Jesus begynte sitt offentlige virke som 30-åring. Hun var til stede ved bryllupet i Kana, der Jesus gjorde sitt første mirakel, og hun var til stede under korsfestelsen. Der var også disippelen Johannes, og ett av Jesu sju utsagn på korset, var nettopp en henvendelse til Johannes om at han skulle ta vare på Maria, og til Maria om at han overlot henne i disippelens varetekt.
Vi vet ikke noe om når Maria døde. I den katolske kirke lærer man at hun ble hentet opp til himmelen da hennes liv var slutt. Dette en en trosoppfatning som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som ikke ble offisiell kirkelære før pave Pius 12. erklærte det som et dogme i 1951. Den katolske kirke har en lang rekke Maria-fester og svært mange kirker er vigslet til hennes minne. Hun er også skytshelgen for en lang rekke land, byer, yrkesgrupper og situasjoner. I julen kan det være greit å vite at hun blant annet er skytshelgen for pepperkakebakere, ifølge www.katolsk.no.
Blant protestantiske kristne har ikke beundringen av Maria gitt seg de samme utslagene, selv om det henger bilder av Maria med barnet også i protestantiske kirker og gudstjenesterom, og hjemme hos både protestanter og folk som ikke bekjenner noen kristen tro.
Madonna med barnet – moren med barnet – er et urmotiv, ikke bare i kunsten, men i livet, og det slår an noen av de mest eksistensielle strenger i folks bevissthet. På den måten har både den religiøse myten om Jomfru Maria som den som fødte Guds sønn til verden, og den historiske Maria, ei ung, jødisk jente som ga liv til den historiske personen som vi kjenner som Jesus fra Nasaret en plass i de fleste menneskers bevissthet.

Kilder:
http://www.katolsk.no/biografi/maria.htm
Solveig Brandal: Jomfru Maria. Legender frå mellomalderen (Verbum Forlag, 2004)

FRITENKERENS JULESANG

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Tidligere i år var det 50 år siden den svenske tenoren Jussi Björling døde, han som gjorde den mest kjente innspillingen av ”Adams julesang” – den de fleste av oss kjenner som ”O helga natt”.

Sangen kalles ofte ”Adams julesang”, med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle ”tenke på det”. Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten ”Giselle”. Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til. Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
”gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led”.
I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
”Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär”.
Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land. Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, ”Oh, Holy Night”, er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir ”antslaveriperspektivet” utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916. Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet ”Björlingkvartetten”, og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn ”O helga natt”, og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som ”gjelder”. Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn ”O helga natt”, kun 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk. Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert som kronikk i Klassekampen 24. desember 2010

Tømmermannen Josef

Av Nils-Petter Enstad

Hvis juledramaet har noen birolle, må det være tømmermannen Josef.
Vi vet nesten ingenting om ham. Det tekstavsnittet som forteller mest om ham, er det vi kan lese i forbindelse med Marias graviditet. Den fortellingen finner vi i det første kapittel hos Matteus: ”Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, hennes mann, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (…). Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin hustru. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han ga ham navnet Jesus” (Matt 1, 18-25).
Tidligere har Matteus fortalt at hans far het Jakob – for øvrig interessant, fordi man også i Det gamle testamente kan lese om en Josef som var sønn av Jakob.
Ut fra de sju versene hos Matteus, kan vi slutte oss til følgende: Josef var håndverker. Han var en rettskaffen mann. Da han fikk vite at Maria ventet et barn han umulig kunne være far til, ville han ikke la seg pille på nesen, men han hadde heller ikke noe behov for å hevne seg. Så får også han englebesøk, og tok Maria hjem til seg som sin hustru.

Eldre?
Det har lenge vært en slags allment vedtatt sannhet at Josef var en god del eldre enn Maria. En av grunnene til dette er at man ikke hører noe mer om ham etter begivenhetene rundt Jesus som 12-åring i templet (se Luk 2, 41-52). I fortellingene om Jesu offentlige virke som voksen, refereres det flere ganger til hans mor, men ikke til Josef. Han har tydeligvis vært død på det tidspunktet.
Men dette er bare gjettverk. Noe av bakgrunnen for denne hypotesen kan ligge i det faktum at det i middelalderen lenge ble hevdet at Josef og Maria ikke hadde noe seksuelt samliv, heller ikke at Jesus var født. Når evangeliene omtaler noen som ”Jesu brødre” måtte dette derfor være sønner av Josef fra et tidligere ekteskap, ble det ressonert. Disse teoriene har ingen bibelsk forankring. Tvert om kan man lese at folk på Jesu hjemsted ved en anledning sa seg i mellom: ”Er ikke dette tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han så alt dette fra?” (Matt 13, 55-56).

Rotskudd
Historien om at Maria var en omsvermet ung kvinne som hele 12 friere beilet til, er ikke engang gjettverk; den er kun en legende. Legenden går ut på at samtlige av de 12 frierne overlot sine staver til ypperstepresten for at han skulle velge blant dem. Da skjøt Josefs stav friske skudd, og dermed var han den utvalgte. Denne legenden kan være avledet av det profeten Jesaia sier om ”Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord” (Jes 53,2).
De små glimtene vi har av Josef fra det bibelske materialet viser oss en mann som tar ansvar for seg og sine. Da ordren om folketelling kom, måtte han organisere den forholdsvis lange reisen fra Nasaret, der han og Maria bodde, til Betlehem, der ætten deres kom fra. Bildet av den gravide Maria på et esel, mens Josef går ved siden av, er et klassisk julemotiv. Kort tid etter fødselen, måtte den vesle familien begi seg på vandring igjen; denne gang for å unngå spebarnsmyrderiene som Herodes satte i gang da han fikk høre at Messias var født i Betlehem.

Diktere
Denne tausheten om Josef har appellert til mange diktere. Mest kjent i norsk sammenheng er linja fra Alf Prøysens julekveldsvise, der det heter at ”mor hass dreiv og stelt’n og far hass sto og lo”. Den stolte pappa er et klassisk motiv fra livet selv. Andre diktere har gått inn i den undringen som Josef-skikkelsen også innbyr til. Trodde han virkelig på dette med at barnet i Marias mage var unnfanget på overnaturlig vis?
Svenske Hjalmar Gullberg tar i sitt dobbeltdikt ”Den heliga natten” for seg både Josef og Maria. I diktet om Josef lar han tømmermannen oppsummere nattens begivenheter. Det har skjedd mye han ikke kan forklare, men kjærligheten til Maria holder han fast ved. Det hele munner ut i dette:
”Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?”

Hymne til Josef
Også Inger Hagerup lot seg fascinere av Josef-skikkelsen. Diktet ”Hymne til Josef” er en hyllest til den trauste og trofaste familiemannen:

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Man stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelek glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Josef har vært regnet blant kirkens hellige menn i så vel den romerskkatolske som ortodokse kirke. Hans er skytshelgen for arbeidere og håndverkere, og særlig for tømmermenn og snekkere. Han er også skytshelgen for oppdragere, ektepar og familiefedre, bare for å nevne noen av de mange tingene som ligger i hans ”portefølje”. Sykehus og skoler er vigslet til hans minne. I 1955 ble hans minnedag flyttet fra 19. mars til 1. mai, som da var for lengst etablert som den internasjonal dagen for arbeidere. Som håndverker, og skytshelgen for arbeidere, mente paven at det passer å markere hans minne denne dagen.
I kirkekunsten framstilles han gjerne enten med snekkerverktøy i hendene, eller sammen med et barn. Vi kan tenke oss at det er gutten som ble født i en stall som er med pappa på jobb.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/josef.htm
Egil Elseth (red): ..men hvorfor finnes ropet? Tvil og tro i nordisk lyrikk (Bokklubbens Lyrikkvenner, 1985)

Sta. Lucia - "med lys i hår"

Av Nils-Petter Enstad

Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog, og hovedpersonen selv er ”sankta Lucia”.

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om og oppfaningen av Sta. Lucia. Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia rundt år 300 etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden. Hun har trolig dødd omkring år 304, da kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian var på det høyeste. Keiseren selv døde i 305, og da stilnet forfølgelsene forholdsvis raskt av. Da var hun 18, muligens 20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange ”jomfrumartyrer” som man finner blant de katolske kirkes helgener. Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper. Fra norsk middelalderfromhet kjenner vi fortellingen om Sta. Sunniva, den irske prinsessen som flyktet til Norge for å unngå å bli tvunget til å gifte seg med en hedensk konge eller høvding.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette fortalte hun ikke til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien var svært rik, og Lucia ville ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet. Men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså moren at hun måtte respektere Lucias ønske om et kysk liv. Forlovelsen ble derfor hevet. Som hevn for at han tapte så vel den store medgiften som den unge, vakre kvinnen, meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff ble hun dømt til å bli sendt til et bordell.
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av. Det var en del av dommen at hun skulle fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe, fra fengslet til bordellet. Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerren. Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerren og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet. Han helte kokende olje over henne, men hun var like uskadd. Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes. Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt. Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn. Den går ut på at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene. Dette er også historisk korrekt. For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia til dem med mat og andre nødvendighetsartikler. Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans som hun satte på hodet sitt, med tente lys. Da hadde hun begge hendene fri. Dermed har man også en opprinnelse til Lucia-kransen
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for ”lys”. De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at ”jeg er verdens lys”. At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Norden
Flere av de nordiske Lucia-skikkene har lite med den opprinnelige Lucia-legenden å gjøre. Den moderne, nordiske Lucia-feiringen oppsto i Sverige i 1893. Det første Lucia-opptoget i moderne tid ble arrangert av avisen Stockholms Dagblad i 1927. Etter hvert fulgte en rekke svenske lokalaviser opp dette. I Norge kopierte avisen Morgenposten i Oslo denne ideen, og kåret ”Årets Lucia” helt til avisa gikk inn i 1971.
I Sverige feires fremdeles Lucia på skoler, daghjem, i foreninger og på mange arbeidsplasser. Mange større byer kroner sin egen Lucia, og den største Luciakonserten finner sted i Globen i Stockholm, hvor flere større musikkskoler danner et Luciatog med 1200 deltakere. I følge Guinness Rekordbok er dette verdens lengste Luciatog. Et eget Luciatog arrangeres for nobelprisvinnerne, som får sine priser tre dager før. I Norge har denne lett kommersialiserte feiringen av Sta. Lucia aldri fått så store dimensjoner.
Sangen vi kjenner som ”Lucia-sangen” er en napolitansk folkevise. Melodien er kjent fra 1835. Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/lucia.htm
Eckhoff, Julie Waaler: Helgener gjennom tidene. Fakta og legender (Oslo, 1999)

Lucia-sangen
Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

"Mørket skal flykte snart
fra jordens daler."
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

St. NIKOLAS – FRA GAVMILD BISKOP TIL JULENISSE

Av Nils-Petter Enstad

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske julenissen vi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel. 6. desember er festdagen for Den hellige Nikolas av Myra. I Norge ble denne dagen kalt ”Nilsmesse”.

De historiske kjensgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinsefestens dag i Jerusalem. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.
Det finnes en svært omfattende legendeflora rundt Nikolas. Selv som spedbarn skal han ha vært svært from. Blant annet skal han allerede som diebarn ha overholdt kirkens fasteregler. Det medførte at han nektet å die sin amme mer enn én gang hver onsdag og fredag, og da kun på kvelden, slik det også var for de voksne.

Ga bort formuen
Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentenes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.
Det finnes ulike varianter av historien. Noen sier at han kastet de tre sekkene inn ved samme anledning, en annen at han gjorde det tre påfølgende netter og en tredje at han gjorde det en gang i året, alltid dagen før en av døtrene nådde «gifteferdig alder». Den tredje gangen ønsket faren å finne ut hvem velgjøreren var, så han lå på lur, løp ut på gaten, gjenkjente sin velgjører og ville takke ham, men Nikolas påla ham streng taushet og å takke Gud i stedet.
I enda en annen versjon får Nikolas vite at mannen lå på lur, så han kastet den siste sekken ned skorsteinen i stedet for gjennom vinduet. En variant sier at den tredje datteren hadde vasket sine strømper den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne og at sekken falt ned i en av strømpene. Det er mange gjenkjennelige trekk fra juletradisjoner i disse legendene. Skorsteinspipa og strømpene som er hengt opp er bare to stikkord.

Biskop
Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilegrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.
Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr. Det finnes også bare få tradisjoner om at han skal ha vært forfulgt for sin tro, til tross for at de siste, store kristendomsforfølgelsene i Romerriket skjedde i hans levetid.
At han ble æret som en helgen har trolig startet omtrent umiddelbart etter hans død. Han regnes som helgen av så vel den romersk-katolske som den greskortodokse kirke, og er, nest etter Jomfru Maria, en av de mest populære helgener i kristenheten. Kulten rundt ham spredte seg fort, og fikk også en del folkelige elementer i seg. Mer enn hans fromhet, er det hans gavmildhet det er blitt fokusert på i det folkelige bildet av ham.
Han er skytshelgen for en rekke land, yrkesgrupper og situasjoner. Her kan nevnes unge, ugifte jenter så vel som nygifte og gamle jomfruer; bakere, slaktere, ølbryggere og spritbrennere kan alle be den hellige Nikolas om hjelp, bare for å nevne noen.
Den ”moderne” julenissen, som ikke minst er kjent fra reklamekampanjene til en velkjent leskedrikkfabrikant, har lite og ingenting å gjøre med den hellige Nikolas av Myra. Det måtte da være den røde drakten, som kan være et slags ekko av Nikolas sin røde bispekåpe. Navnet ”Santa Claus” er en viderføring av det hollandske ”Sinterklaas”, som igjen kommer fra ”St. Nikolas”.
Den norske nissetradisjonen, med grøt på låven, topplue og tresko, har overhodet ikke noe med biskopen av Myra å gjøre. De tradisjonene er ekko fra gammel folketro rundt tusser og andre underjordiske vesener, og går tilbake til førkristen tid.

Kilder:
Jacobus de Vorgaine: LEGENDA AURERA. Helgenlegender fra middelalderen (Oslo, 2008)
www.katolsk.no/biografi/nmyra.htm

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 4. desember

Stiklestadspelet som abortdrama

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år fikk jeg endelig realisert det som har vært et ønske i mange år: Å se det tradisjonsrike stiklestadspelet, ”Spelet om Heilag Olav”, med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug. I årets forestilling har regissør Bentein Baardson lagt vekt på det kristne innholdet i dette stykket, som en antitese til den tilnærming Stein Winge hadde i de oppsetningene han hadde ansvaret for.

”Spelet om Heilag Olav” er et drama på mange nivåer: Det politiske, det religiøse og det personlige. Ett av disse dramaene går rett inn i en viktig etisk debatt, knyttet til omsorgen om det så vel det ufødte liv som det svake og hjelpeløse liv. Ekteparet Gudrid og Torgeir på gården Sul, der handlingen i stykket foregår, fikk seks år tidligere et vanskapt guttebarn. Gudrid, som var alene hjemme da barnet ble født, fikk det båret ut i skogen for at det skulle dø. Hun hadde ikke noe annet valg, er hennes eneste forsvar hver gang saken nevnes. Vissheten om ”utburden” er ikke bare en konstant konflikt mellom ektefellene, men også et traume som plager datteren deres, Gudrun. Gang på gang hører hun skrikene fra barnet som ble båret ut i skogen.

Ett av flere drama
Dette er bare ett av dramaene i dette stykket, og ett av uttrykkene for det skifte i både kultur og verdisyn som trosskiftet innebar. Stiklestadspelet, slik det framsto ved årets forestilling, er så å si identisk med den siste bearbeidelse av teksten som Olav Gullvåg gjorde før han døde i 1961. Neste år er altså ”Spelet om Heilag Olav” i sin nåværende versjon 50 år. Det har i årenes løp vært ulike endringer i teksten der både rollefigurer og tematikk har vært justert. Ved å lese spelets historie, kan det virke som om det særlig har vært de mest religiøse sidene ved dramaet som har falt enkelte regissører tungt for brystet, så som når Arnljot Gelline blir døpt, eller når det skjer mirakler rundt kongen: Kornåkeren som reiser seg, helbredelsen av Gudrun før slaget og av Gammel-Jostein etter kongens død. I år er alt dette på plass, og det står seg i forestillingen, uansett hva man måtte mene om slaget på Stiklestad som historisk begivenhet, og om dette først og fremst var et politisk drama eller et religiøst.
Hvorfor Olav Gullvåg valgte nettopp utburdproblematikken som eksempel på kulturskiftet i sitt drama blir selvsagt bare gjetting. Det samme gjelder om han kanskje kan ha tenkt på en debatt som også var aktuell nettopp på denne tida: Stortinget vedtok nemlig 11. november 1960 en lov som tillot provosert abort på visse betingelser. Fram til da hadde ikke det vært tillatt i Norge. Loven trådte ikke i kraft før i 1964, men i 1961 var altså dette et tema i den nyeste versjonen av Stiklestadspelet. På mange måter var utburdproblematikken i stykket forut for den tiden det ble skrevet og framført i. I Gudrids tilfelle kan man med en viss rett snakke om ”selvbestemmelse”. Mannen var ikke hjemme da det vanskapte barnet ble født; det var moren som tok beslutningen om å sette det ut i skogen. Når mannen, selv flere år senere, bebreider henne dette, svarer hun at hun hadde ikke noe annet valg, og at det var best for barnet å få dø. Dette er ekko av en argumentasjon man fremdeles hører.

Sentralt
Spørsmålet om livets ukrenkelighet har stått sentralt i kristen tanke til alle tider. Det beste eksemplet på dette er – naturligvis! – Mesteren selv. Hans krav om at kun den som selv er ren har rett til å kaste sten er en nøkkel som dessverre altfor mange kristne har oversett, det være seg ledere og maktpersoner, som enkeltmennesker. Den form for ”misjon” som både Olav Haraldsson og hans navnbror Tryggvasson sto for bekrefter dette.
Jeg tror likevel man bommer dersom man leser denne delen av ”Spelet om Heilag Olav” som et innspill i en etisk/politisk debatt som kan ha vært aktuell da stykket ble skrevet, og som er det fremdeles. Snarere er det et utrykk for en eksistensiell debatt som har fulgt menneskene om ikke ”til alle tider”, så likevel noe nær dette.

Publisert som kronikk i DagenMagazinet 7. september 2010

Helligkåring som politisk grep

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imilertid like mye om politikk som om tro.

Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks konge Knud. Høvdingene i bondehæren, som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den 10 år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge og hans mor, den meget maktlystne Alfiva. Hun gjorde seg forhatt på rekordtid. At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot Alfiva-regimet. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de. Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Rykter om mirakler
Den gang slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Heller ikke blant de kristne i kongshæren var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet. Kongen hadde måttet gå i landflyktighet to år før. Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil - minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på. Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon. Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyldet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger. Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn. Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, var slik at det bekreftet at man hadde med en hellig mann å gjøre etter datidens tro: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
Leser man Snorre, ser man at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve til stede. Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to. Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest gikk ut på å be dronningen holde kjeft.
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk. Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han nok likevel vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop. Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på 10 år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn. Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor. Kort tid etter døde han. Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn - og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Nøkkel til skrinet
Nøkkelen til kong Olavs skrin var det kongen som hadde, først Olavs sønn Magnus, og deretter hans onkel, kong Harald Hardråde. Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen. Kongen var alltid alene om dette. Noe av det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var nettopp å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet. Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.

Publiseret som kronikk i Klassekampen 29. juli 2010

Virkelighetens "Miss Sophie"

Av Nils-Petter Enstad

Nordmenn og svensker har i årevis samlet seg for fjernsynsapparatene på henholdsvis lille juleaften og nyttårsaften (og mange på begge kveldene) for å more seg over en fjernsynssketsj som ble spilt inn i 1963, og som forteller den på mange måter tragiske historien om en ensom, gammel kvinne som tror hun holder selskap på nyttårsaften, og butleren hennes, som lar henne leve i illusjonen. Fortellingen om "Miss Sophie", som er "grevinnens" navn, har en parallell i virkeligheten. Hun het prinsesse Charlotte av Belgia, og var i noen få år i sin ungdom keiserinne av Mexico.

Prinsesse Charlotte av Belgia ble født i 1840, som datter av landets nylig utnevnte konge Leopold I. Bare 17 år gammel giftet hun seg med den åtte år eldre prins Maximilian av Østerrike-Ungarn. Han tilhørte et av de eldste fyrstehusene i Europa, nemlig familien Habsburg. Hans bror var keiser Franz-Josef. I motsetning til sin politisk sett nokså reaksjonære bror, hadde prins Maximilian forholdsvis liberale, politiske standpunkter. Samme år som han giftet seg, var han blitt utnevnt til visekonge av fyrstedømmet Lombardia-Venezia, som var en del av det habsburgerske riket. Men på grunn av hans liberale politikk, avsatte keiseren ham to år senere.

MEXICO
Det virker ikke umiddelbart selvsagt at en østerriksk prins skulle ende som keiser i et mellomamerikansk land. Men faktum er at både Brasil og Mexico valgte keiserdømmet som styreform etter å ha befridd seg selv fra sine europeiske kolonimakter på begynnelsen av 1820-tallet. Men selv om den første meksikanske keiseren bare satt ved makten et års tid før han ble styrtet og landet ble republikk, eksisterte det et monarkistisk, politisk miljø i landet. I 1859, samme år som broren avsatte ham som visekonge, fikk Maximilian et tilbud fra dette partiet om å bli keiser i Mexico. I første omgang takket han nei, men da tilbudet ble gjentatt noen år senere, denne gangen som følge av den franske keiser Napoleon III sin intervenering i Mexico, takket han ja. I mai 1864 gikk det nye keiserparet i land i Santa Cruz i Mexico.
Siden keiserparet var barnløse, adopterte de sønnesønnen til den første keiseren i landet, og gjorde ham til tronarving. Under republikken var det innført flere liberale lover i landet, med stemmerett, religionsfrihet og en jordreform. Denne politikken førte Maximilian videre, og dermed fikk han de konservative kreftene i landet mot seg.
Heller ikke de radikale kreftene klarte han å vinne for seg. De samlet seg i stedet rundt nasjonalhelten Juárez, som hadde vært president, men var blitt avsatt. Dermed brøt det ut borgerkrig. Keiserens makt hvilte på franske bajonetter, men i 1866 trakk den franske keiseren ut troppene sine; han trengte dem bedre hjemme i Europa. Samtidig støttet USA opprørstyrkene til Juárez. Det var nå bare et tidsspørsmål før keiserparet enten måtte flykte eller ville bli tatt til fange.

CHARLOTTE
Keiserinne Charlotte reiste til Europa og tryglet både den franske keiseren, som hadde satt i gang det hele, og den østerrikske, som var hennes egen svoger, om hjelp. Begge avslo. I mai 1867, nokså nøyaktig tre år etter at de gikk i land i sitt nye keiserrike, ble Maximilian tatt til fange av Juárez sine tropper. Han ble stilt for krigsrett, dømt til døden og skutt 19. juni 1867, 35 år gammel.
Keiserinnen, som i utgangspunktet var kjent for å ha svake nerver, brøt sammen da hun fikk høre om ektemannens endelikt. Hun ble det man tidligere kalte "sinnssyk". Hun ble ført tilbake til hjemlandet Belgia, der broren Leopold I nå var konge. Her bodde hun på et slott som i virkeligheten var en stor, lukket avdeling for én pasient.
Når hun fikk besøk, skjedde dette i et rom der det var satt opp minst 20 stoler. Enkekeiserinnen skred inn i rommet, stanset ved hver enkelt stol, hilste alvorlig på gjestene hun mente var der, før hun henvendte seg til den som faktisk var til stede. Ved én anledning, mer enn 45 år etter at ektemannen ble skutt, skal hun ha sagt, med forundring i stemmen: - Er ikke Maximilian her?
Da hun døde i 1927, 86 år gammel, hadde store og dramatisk ting skjedd på verdensscenen. Den første verdensrig hadde vært. De store keiserrikene som hun kjente så godt, og hvor hennes slektninger hadde hersket, eksisterte ikke lenger: Det russiske forsvant med den kommunistiske revolusjonen, og både det tyske og det østerrikske keiserriket forsvant i dragsuget av den tapte krigen. I alle disse årene gikk den en gang så vakre kvinnen, som hadde vært keiserinne av Mexico, rundt i sin egen verden og snakket om kongeriker og dynastier som ikke eksisterte lenger.
Det ble hennes variant av "Same procedure as every year, James".

ROMA MIDT I MOT?

Et apropos til olsok
Av Nils-Petter Enstad

Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Han er "du skal ikke komme her og komme her" i egen person. Men han var også norsk histories frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.

Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble Sverre gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden er det historien om kong Sverre begynner.
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi "vet" om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var en av tre konger i landet på den tiden. Det var først som voksen Sverre fikk vite dette. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, som personlig påla henne å fortelle sin sønn om dette.

USANNSYNLIG
Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Det var Nidaros som var målet for norske pilegrimer den gang. Enda mindre sannsynlig er det at paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå. Gunhilds eventuelle sidesprang var ikke dramatisk for andre enn henne selv. For det tredje er det helt meningsløst at paven skulle gi Gunhild et pålegg som ville føre til opprør mot den sittende kongen i Norge - den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav.
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongesønn, var det ingen vei tilbake. Han ble leder for en nokså ustrukturert flokk av fredløse, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 reise han opprørsfanen og ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag. I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183. Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå den retten som lå i det å ha makt, og i de politiske realiteter. Fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme. Historisk sett er kong Sverre den eneste som har lyktes i å gjennomføre et statskupp i Norge der ikke bare en ny konge, men et nytt dynasti kom til makten.
Nå er ikke Sverre det eneste eksemplet på at menn med kongeambisjoner forsøkte å skryte på seg et kongelig opphav. Historikeren Kåre Lunden har ikke uten grunn sammenliknet norske tronpretendenters valg av faderlig opphav med moderne politikeres valg av partifarge. Men Sverre var den som lyktes best med dette!

KIRKEN SOM FIENDE
Ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, hadde Sverre fått kirken som fiende. Dette fiendskapet fikk vidtrekkende konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt, det vil si at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. I nasjonalromantiske tider ble Sverre en skikkelse det var naturlig å se opp til: Han kjempet seg fram til nasjonens fremste maktposisjon, og han lot seg ikke knekke av motstandernes maktspråk. Sverres egen bruk av maktspråk og maktmidler var ikke tema på samme måte. Sverres kamp mot paven og biskopene var likevel ikke annet en kamp for hans egen makt og stilling som konge. Fordi avstanden fra Norge til Roma er som den er, fikk ikke bannlysningen samme dramatiske effekt som den ville fått om Sverre hadde vært konge på kontinentet.
Kampen mellom kongen og kirken varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken. Det skjedde da også, noe som tyder på at det var personen Sverre som var den viktigste hindringen for en slik forsoning.

OLAVSMYTEN
Kong Sverre var ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopen i og seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere framstøt for å få kirken over på sin side, og når han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning. Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det "gudsbeviset" som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Sverre var altfor mye slu politiker til å ta en slik sjanse.
Noen har også forsøkt å framstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det heller ingen grunn til. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet, og satte inn en ny.
Dette innebærer ingen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin, det være seg i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket ”tale Roma midt i mot” er blitt en språklig klisjé som brukes ukritisk om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Kanskje bør man ha litt kritisk distanse til dette uttrykket, ikke minst med tanke på den historiske bakgrunnen for det. Men også fordi kong Sverre til sjuende og sist tapte kampen mot kirken, noe han selv innså da han ba sønnen Håkon forlike seg med den.

FRA FOLKETS HUS TIL DOMKIRKEN

Kristne Arbeidere 70 år:
FRA FOLKETS HUS TIL DOMKIRKEN
Av Nils-Petter Enstad
Det var en ambisiøs målsetting de hadde satt seg, forsamlingen som en februarsøndag i 1939 gikk fra Folkets Hus i Oslo til gudstjeneste i Domkirken, om lag to kvartaler unna. På mange måter representerte den korte strekningen de gikk en lang og ambisiøs vei, og visjonen var at man skulle bygge en bro mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Dagen før hadde forsamlingen stiftet "Norges Kristne Arbeideres Forbund", en bevegelse som, med plattform i arbeiderbevegelsen, skulle forbundet arbeide for å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassen. Det stillferdige toget fra Folkets Hus til kirken skulle understreke at dette var mennesker med tilhørighet begge steder.

KRISTENDOM OG SOSIALISME
Den nye organisasjonen ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som "den langsomme revolusjonen".
Likevel var det både dype kløfter og høye murer Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter.
På nyåret i 1938 ga han ut boka "Socialisme og kristendom – et saklig ord til den norske arbeiderklasse". Boka kom på "Kristne Arbeideres Forlag" – et forlag Lindal selv hadde startet. Boka hadde et dobbelt sikte: Å vinne arbeiderklassen for Kristus, og å skape en økt sosial bevissthet blant de kristne. Da det ble klart for ham at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, begynte han målbevisst å arbeide for opprettelsen av en ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere. Høsten 1938 begynte han å gi ut et tidsskrift med det litt selsomme navnet "Kr-A-Ti". Det var en forkortelse for Kristne Arbeideres Tidsskrift.

STIFTELSE
Et stiftelsesmøte var berammet i romjulen samme år, men dette ble forskjøvet til februar. Journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann – han hadde lest Lindals bok, blitt begeistret for den og hadde vært redaktør for det første nummeret av Kr-A-Ti. Men etter få måneder trakk han seg ut av arbeidet, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo ble formann. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.

VEKST – OG AVSKALLINGER
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok for Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
I årene etter krigen kom også de første avskallingene. Ett av temaene som skapte konflikt, var hvor sterk den formelle tilknytningen til Arbeiderpartiet skulle være. Lindal, som selv var partimedlem, mente den ikke skulle være spesielt sterk. I 1955 toppet konflikten seg så sterkt, at Hans Lindal ble sagt opp som sekretær, og startet sin egen organisasjon: Norsk Evangelisk Arbeiderrørsle, senere Bedriftsmisjonen.

STORTINGSGRUPPE
Selv om det skjedde avskallinger, hadde forbundet fremdeles flere tusen medlemmer. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet. Blant medlemmene fant man både Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som blant annet ble samferdselsminister. Både på 1950- og 1960-tallet satt stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.

PREMISSLEVERANDØR
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en "spydspiss" inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Forbundet endret i 2004 navn fra Norges Kristne Arbeideres Forbund til Kristne Arbeidere, og bladet endret navn fra Brorskap til Magasinet Kristne Arbeidere. Det kommer ut fire ganger i året. Forbundsleder har siden 1999 vært Jan Rudy Kristensen fra Arendal.

Litteratur:
Rødahl, Gunnar: Stormfugl og hoggestabbe. Historien om Hans Lindal (Luther, 1976)
Saue, Gerd Grønvold: 60 år – og midt i livet (artikkel i Brorskap 2/3 – 1999)

BEN HUR - OSCARGROSSIST MED KRISTENT BUDSKAP

Hvert år siden 1929 har verdens filmpublikum rettet mot Hollywood og utdelingen av de årlige ”Oscar-prisene”, eller ”Academy Award”, som er prisenes mer offisielle navn. I år er det 50 år siden en film med et forholdsvis klart uttalt kristent budskap dro av gårde med hele 11 av prisene, blant dem prisen for årets beste film.Filmen var det store action- og kostymedramaet ”Ben Hur”, som var basert på en roman av Lewis Wallace.

Romanen kom ut i 1880 og hadde tittelen ”Ben Hur: En fortelling fra Jesu tid”. Den fikk en enorm popularitet, og har solgt i flere millioner eksemplarer. Den kommer da også stadig i nye utgaver og opplag. Den første filmversjonen ble laget så tidlig som i 1907. Det var en 11 minutter lang stumfilm. Senere ble det laget flere stumfilmversjoner av romanen. Den mest kjente av disse, er den fra 1927 med Ramon Navorro i hovedrollen.
Lewis Wallace levde fra 1827 til 1905. Han var generalmajor under den amerikanske borgerkrigen. Senere var han ambassadør i Tyrkia, og skrev altså romaner.
Ben Hur ble oversatt til en rekke språk. Den første norske utgaven gikk som føljetong i avisen ”Det Nye System” så tidlig som i 1888. I 1896 gikk en nynorsk versjon som føljetong i bladet ”Den 17de Mai”. Som bok kom den først i 1930, på Aschehoug, og var oversatt av H. Endsjø. Den er oversatt en rekke ganger til norsk av forskjellige oversettere, på oppdrag fra ulike forlag. Kristne forlag som Lunde og Ansgar hadde sine oversettelser av romanen, men det hadde også et forlag som Gyldendal.

FRA JESU TID
Handlingen i romanen er lagt til Jesu tid. Hovedpersonen heter Juda Ben Hur, en ætling av Israels siste fyrstehus. Familien er rik, men blir ruinert når Juda feilaktig ble beskyldt for å ha forsøkt å drepe den romerske guvernøren. Den som setter fram denne anklagen, er Judas ungdomsvenn, romeren Messala. Juda blir sendt til galleiene, mens moren og søsteren ”forsvinner”.
Det vil føre for langt å referere handlingen i detalj, men etter mange år kommer Juda tilbake til Jerusalem, nå som adoptivsønn til den mektige romeren Quintus Arrius. Messala er nå en mektig mann i landet, og konflikten mellom de to ungdomsvennene topper seg i den store og dramatiske veddeløpsscenen, som er filmens mest berømte sekvens. Løpet ender med at Messala havner under sin egen vogn og blir krøpling for livet.
Jesus-fortellingen rammer inn hele romanen, som begynner med at tre menn samles for å finne jødenes nye konge, som skal være født. Dette er julefortellingen. Når Juda vender tilbake til Jerusalem, dukker også en av de vise mennene fra julefortellingen opp igjen: Den gamle Balthasar. Han har hørt om en ny profet og rabbi i Israel, og tror han må være identisk med barnet han var med og hyllet for 30 år siden.
Juda er til stede når Jesus blir korsfestet, og han må erkjenne at dette er Guds lovede Messias.

STORFILM
Det var Charles Heston (1923 – 2008) som spilte hovedrollen i den filmen som er blitt stående som Ben Hur-filmen framfor noen. Han fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle i filmen; en av de i alt 11 Oscar-statuettene filmen fikk i 1959.
Filmen er den tredje av de store, kjente filmatiseringene av romaner fra den første, kristne tiden: ”Quo Vadis” fra 1951 med Robert Taylor og Deborah Kerr i hovedrollene, og ”The Robe” med Richard Burton i hovedrollen fra 1953. Romanen denne filmen bygger på, er i Norge kjent som ”…men jeg så ham dø”.

QUO VADIS OG NOBELPRISEN

Da den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz fikk Nobelprisen i litteratur i 1905, var prisen ennå ung, og hadde ikke fått den autoritet og betydning som den senere har fått, men tildelingen bidro likevel til å befeste den posisjonen som prisvinnerens mest berømte verk - romanen "Quo Vadis?" fra 1895 - allerede hadde.

Henryk Sienkiewicz ble født i 1846 og døde i 1916, 80 år gammel. Ved siden av russeren Leo Tolstoj, var han samtidens mest berømte, slaviske forfatter. Sin første bok ga han ut i 1872. Han skrev humoresker, reiseskildringer og flere store romaner om Polens historie. Men i dag huskes han kun som forfatteren av "Quo Vadis?"
Det Polen han vokste opp i, var hærtatt av tsarens tropper og dominert av hans embetsmenn. Som flere av sine samtidige, skrivende landsmenn, måtte også Sienkiewicz lære seg kunsten å formidle mellom linjene. Også "Quo Vadis?" kan leses på en slik måte: De kristne velger å lyde Gud mer enn mennesker, er også et bilde på et undertrykt folk som roper på frihet.

APOKRYF BERETNING
Romanens tittel referer seg til en apokryf beretning fra tida omkring keiser Neros store forfølgelse av de kristne etter Romas brann i år 64. Selv om fortellingen neppe er historisk, har den røtter langt bakover i den kristne fortellertradisjon. De eldste sporene av denne fortellingen kan føres helt tilbake til tiden omkring år 180 etter Kristus. Den går i korthet ut på at da forfølgelsene brøt løs, ble apostelen Peter, som da bodde i Roma, oppfordret av de kristne i byen til å flykte. Til slutt ga Peter etter for ønsket dere, og en kveld la han i vei. Men på Via Appia så han Kristus gå i motsatt retning, og han spurte: - Quo vadis, Domine? (Hvor går du, Herre?)
- Jeg går til Roma for å bli korsfestet igjen.
- Vil du korfestes igjen, Herre?
- Ja, jeg vil korsfestes igjen.
- Herre, jeg blir med deg tilbake, utbrøt Peter ifølge et skrift fra det fjerde århundre.
Da han hadde gitt sitt svar, skal synet av Jesus ha blitt borte. Men Peter gråt av glede, for han forsto at han ikke skulle bære lidelsene alene, for Frelseren bar dem sammen med ham. Apostelen Peter skal ha blitt korsfestet på Vatikanhøyden 29. juni år 67. Han ba selv om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som sin Frelser.

HANDLING
I tråd med datidens skikk, er ”Quo Vadis?” en omfattende roman med et vell av figurer og bifigurer. Da den ble gitt ut, kom den i to bind. Til tross for det er beretningen om Peter som har gitt romanen dens navn, er apostelen på mange måter en bifigur i handlingen. Det romantiske aspektet i fortellingen står den romerske hærføreren Markus Vinicus og den kristne kvinnen Lydia for. Han trekkes mot troen og kirken gjennom sin kjærlighet til henne. Så bryter forfølgelsen ut, og mange av de kristne blir arrestert og drept på sirkusarenaen. Også Lydia blir arrestert, og et dramatisk høydepunkt i romanen er scenen der Lydia blir bundet fast til horene på en stor okse, og denne blir sendt mot den kjempesterke, kristne slaven Ursus. Ursus klarer å knekke nakken på oksen, og stemningen blant publikum er så opphisset at keiseren er nødt til å gi både Ursus og Lydia fri. Etter dette klarer Lydia og Markus å flykte ut av Roma, men Peter og en rekke av de andre lederne i menigheten blir drept.
Romanen er filmet en rekke ganger. Mest kjent er Hollywood-versjonen fra 1951, med Robert Taylor og Debora Kerr i rollene som Markus Vinicius og Lydia, og en ung Peter Ustinov i rollen som en sjeldent usympatisk keiser Nero.

QUO VADIS-KIRKEN
De som ønsker det, kan fremdeles se det stedet der Peter ifølge tradisjonen møtte Jesus. Det er på Via Appia, like ved Sebastian-katakombene. Her ligger den såkalte "Quo Vadis-kirken", eller "Jomfru Maria av fotavtrykkene", som er dens offisielle navn. Navnet har den fått etter en avstøpning som befinner seg inne i kirken, og som skal være avtrykkene fra Jesu føtter som han etterlot da han forlot Peter på Via Appia.
Det har stått en kirke på dette stedet siden 700-tallet. Den har vært vigslet til Jomfru Maria hele tiden, men var også kjent som kirken "ubi Dominus apparuit", eller "der Herren åpenbarte seg". I middelalderen var den et kjent valfartssted i Roma, men rundt år 1500 var den så godt som glemt, og i ferd med å forfalle. Men mot slutten av 1500-tallet ble den restaurert, og i 1592 ble den tatt i bruk igjen.
Inne i Quo Vadis-kirken finner man avstøpninger av Jesu fotavtrykk, og et maleri som viser den korsfestede Peter som henger med hodet ned. Man finner også en byste av forfatteren Henryk Sienkiewicz, nobelprisvinner og forfatter av romanen "Quo vadis?" Sienkiewicz skrev i 1912 at det var etter et besøk til denne kirken at han fikk ideen til romanen som er blitt stående som Romanen Om De Første Kristne, og som fremdeles kommer i nye utgaver og selges i store opplag.

Bildetekst: Inne i Quo Vadis-kirken kan man se en freske som viser Peters møte med Jesus på Via Appia (Foto: Postkort)