Tømmermannen Josef

Av Nils-Petter Enstad

Hvis juledramaet har noen birolle, må det være tømmermannen Josef.
Vi vet nesten ingenting om ham. Det tekstavsnittet som forteller mest om ham, er det vi kan lese i forbindelse med Marias graviditet. Den fortellingen finner vi i det første kapittel hos Matteus: ”Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, hennes mann, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (…). Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin hustru. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han ga ham navnet Jesus” (Matt 1, 18-25).
Tidligere har Matteus fortalt at hans far het Jakob – for øvrig interessant, fordi man også i Det gamle testamente kan lese om en Josef som var sønn av Jakob.
Ut fra de sju versene hos Matteus, kan vi slutte oss til følgende: Josef var håndverker. Han var en rettskaffen mann. Da han fikk vite at Maria ventet et barn han umulig kunne være far til, ville han ikke la seg pille på nesen, men han hadde heller ikke noe behov for å hevne seg. Så får også han englebesøk, og tok Maria hjem til seg som sin hustru.

Eldre?
Det har lenge vært en slags allment vedtatt sannhet at Josef var en god del eldre enn Maria. En av grunnene til dette er at man ikke hører noe mer om ham etter begivenhetene rundt Jesus som 12-åring i templet (se Luk 2, 41-52). I fortellingene om Jesu offentlige virke som voksen, refereres det flere ganger til hans mor, men ikke til Josef. Han har tydeligvis vært død på det tidspunktet.
Men dette er bare gjettverk. Noe av bakgrunnen for denne hypotesen kan ligge i det faktum at det i middelalderen lenge ble hevdet at Josef og Maria ikke hadde noe seksuelt samliv, heller ikke at Jesus var født. Når evangeliene omtaler noen som ”Jesu brødre” måtte dette derfor være sønner av Josef fra et tidligere ekteskap, ble det ressonert. Disse teoriene har ingen bibelsk forankring. Tvert om kan man lese at folk på Jesu hjemsted ved en anledning sa seg i mellom: ”Er ikke dette tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han så alt dette fra?” (Matt 13, 55-56).

Rotskudd
Historien om at Maria var en omsvermet ung kvinne som hele 12 friere beilet til, er ikke engang gjettverk; den er kun en legende. Legenden går ut på at samtlige av de 12 frierne overlot sine staver til ypperstepresten for at han skulle velge blant dem. Da skjøt Josefs stav friske skudd, og dermed var han den utvalgte. Denne legenden kan være avledet av det profeten Jesaia sier om ”Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord” (Jes 53,2).
De små glimtene vi har av Josef fra det bibelske materialet viser oss en mann som tar ansvar for seg og sine. Da ordren om folketelling kom, måtte han organisere den forholdsvis lange reisen fra Nasaret, der han og Maria bodde, til Betlehem, der ætten deres kom fra. Bildet av den gravide Maria på et esel, mens Josef går ved siden av, er et klassisk julemotiv. Kort tid etter fødselen, måtte den vesle familien begi seg på vandring igjen; denne gang for å unngå spebarnsmyrderiene som Herodes satte i gang da han fikk høre at Messias var født i Betlehem.

Diktere
Denne tausheten om Josef har appellert til mange diktere. Mest kjent i norsk sammenheng er linja fra Alf Prøysens julekveldsvise, der det heter at ”mor hass dreiv og stelt’n og far hass sto og lo”. Den stolte pappa er et klassisk motiv fra livet selv. Andre diktere har gått inn i den undringen som Josef-skikkelsen også innbyr til. Trodde han virkelig på dette med at barnet i Marias mage var unnfanget på overnaturlig vis?
Svenske Hjalmar Gullberg tar i sitt dobbeltdikt ”Den heliga natten” for seg både Josef og Maria. I diktet om Josef lar han tømmermannen oppsummere nattens begivenheter. Det har skjedd mye han ikke kan forklare, men kjærligheten til Maria holder han fast ved. Det hele munner ut i dette:
”Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?”

Hymne til Josef
Også Inger Hagerup lot seg fascinere av Josef-skikkelsen. Diktet ”Hymne til Josef” er en hyllest til den trauste og trofaste familiemannen:

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Man stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelek glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Josef har vært regnet blant kirkens hellige menn i så vel den romerskkatolske som ortodokse kirke. Hans er skytshelgen for arbeidere og håndverkere, og særlig for tømmermenn og snekkere. Han er også skytshelgen for oppdragere, ektepar og familiefedre, bare for å nevne noen av de mange tingene som ligger i hans ”portefølje”. Sykehus og skoler er vigslet til hans minne. I 1955 ble hans minnedag flyttet fra 19. mars til 1. mai, som da var for lengst etablert som den internasjonal dagen for arbeidere. Som håndverker, og skytshelgen for arbeidere, mente paven at det passer å markere hans minne denne dagen.
I kirkekunsten framstilles han gjerne enten med snekkerverktøy i hendene, eller sammen med et barn. Vi kan tenke oss at det er gutten som ble født i en stall som er med pappa på jobb.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/josef.htm
Egil Elseth (red): ..men hvorfor finnes ropet? Tvil og tro i nordisk lyrikk (Bokklubbens Lyrikkvenner, 1985)

Sta. Lucia - "med lys i hår"

Av Nils-Petter Enstad

Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog, og hovedpersonen selv er ”sankta Lucia”.

Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om og oppfaningen av Sta. Lucia. Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia rundt år 300 etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden. Hun har trolig dødd omkring år 304, da kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian var på det høyeste. Keiseren selv døde i 305, og da stilnet forfølgelsene forholdsvis raskt av. Da var hun 18, muligens 20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange ”jomfrumartyrer” som man finner blant de katolske kirkes helgener. Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper. Fra norsk middelalderfromhet kjenner vi fortellingen om Sta. Sunniva, den irske prinsessen som flyktet til Norge for å unngå å bli tvunget til å gifte seg med en hedensk konge eller høvding.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette fortalte hun ikke til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien var svært rik, og Lucia ville ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet. Men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså moren at hun måtte respektere Lucias ønske om et kysk liv. Forlovelsen ble derfor hevet. Som hevn for at han tapte så vel den store medgiften som den unge, vakre kvinnen, meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff ble hun dømt til å bli sendt til et bordell.
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av. Det var en del av dommen at hun skulle fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe, fra fengslet til bordellet. Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerren. Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerren og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet. Han helte kokende olje over henne, men hun var like uskadd. Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes. Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt. Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn. Den går ut på at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene. Dette er også historisk korrekt. For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia til dem med mat og andre nødvendighetsartikler. Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans som hun satte på hodet sitt, med tente lys. Da hadde hun begge hendene fri. Dermed har man også en opprinnelse til Lucia-kransen
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for ”lys”. De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at ”jeg er verdens lys”. At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Norden
Flere av de nordiske Lucia-skikkene har lite med den opprinnelige Lucia-legenden å gjøre. Den moderne, nordiske Lucia-feiringen oppsto i Sverige i 1893. Det første Lucia-opptoget i moderne tid ble arrangert av avisen Stockholms Dagblad i 1927. Etter hvert fulgte en rekke svenske lokalaviser opp dette. I Norge kopierte avisen Morgenposten i Oslo denne ideen, og kåret ”Årets Lucia” helt til avisa gikk inn i 1971.
I Sverige feires fremdeles Lucia på skoler, daghjem, i foreninger og på mange arbeidsplasser. Mange større byer kroner sin egen Lucia, og den største Luciakonserten finner sted i Globen i Stockholm, hvor flere større musikkskoler danner et Luciatog med 1200 deltakere. I følge Guinness Rekordbok er dette verdens lengste Luciatog. Et eget Luciatog arrangeres for nobelprisvinnerne, som får sine priser tre dager før. I Norge har denne lett kommersialiserte feiringen av Sta. Lucia aldri fått så store dimensjoner.
Sangen vi kjenner som ”Lucia-sangen” er en napolitansk folkevise. Melodien er kjent fra 1835. Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/lucia.htm
Eckhoff, Julie Waaler: Helgener gjennom tidene. Fakta og legender (Oslo, 1999)

Lucia-sangen
Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

"Mørket skal flykte snart
fra jordens daler."
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

St. NIKOLAS – FRA GAVMILD BISKOP TIL JULENISSE

Av Nils-Petter Enstad

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske julenissen vi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel. 6. desember er festdagen for Den hellige Nikolas av Myra. I Norge ble denne dagen kalt ”Nilsmesse”.

De historiske kjensgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinsefestens dag i Jerusalem. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.
Det finnes en svært omfattende legendeflora rundt Nikolas. Selv som spedbarn skal han ha vært svært from. Blant annet skal han allerede som diebarn ha overholdt kirkens fasteregler. Det medførte at han nektet å die sin amme mer enn én gang hver onsdag og fredag, og da kun på kvelden, slik det også var for de voksne.

Ga bort formuen
Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentenes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.
Det finnes ulike varianter av historien. Noen sier at han kastet de tre sekkene inn ved samme anledning, en annen at han gjorde det tre påfølgende netter og en tredje at han gjorde det en gang i året, alltid dagen før en av døtrene nådde «gifteferdig alder». Den tredje gangen ønsket faren å finne ut hvem velgjøreren var, så han lå på lur, løp ut på gaten, gjenkjente sin velgjører og ville takke ham, men Nikolas påla ham streng taushet og å takke Gud i stedet.
I enda en annen versjon får Nikolas vite at mannen lå på lur, så han kastet den siste sekken ned skorsteinen i stedet for gjennom vinduet. En variant sier at den tredje datteren hadde vasket sine strømper den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne og at sekken falt ned i en av strømpene. Det er mange gjenkjennelige trekk fra juletradisjoner i disse legendene. Skorsteinspipa og strømpene som er hengt opp er bare to stikkord.

Biskop
Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilegrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.
Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr. Det finnes også bare få tradisjoner om at han skal ha vært forfulgt for sin tro, til tross for at de siste, store kristendomsforfølgelsene i Romerriket skjedde i hans levetid.
At han ble æret som en helgen har trolig startet omtrent umiddelbart etter hans død. Han regnes som helgen av så vel den romersk-katolske som den greskortodokse kirke, og er, nest etter Jomfru Maria, en av de mest populære helgener i kristenheten. Kulten rundt ham spredte seg fort, og fikk også en del folkelige elementer i seg. Mer enn hans fromhet, er det hans gavmildhet det er blitt fokusert på i det folkelige bildet av ham.
Han er skytshelgen for en rekke land, yrkesgrupper og situasjoner. Her kan nevnes unge, ugifte jenter så vel som nygifte og gamle jomfruer; bakere, slaktere, ølbryggere og spritbrennere kan alle be den hellige Nikolas om hjelp, bare for å nevne noen.
Den ”moderne” julenissen, som ikke minst er kjent fra reklamekampanjene til en velkjent leskedrikkfabrikant, har lite og ingenting å gjøre med den hellige Nikolas av Myra. Det måtte da være den røde drakten, som kan være et slags ekko av Nikolas sin røde bispekåpe. Navnet ”Santa Claus” er en viderføring av det hollandske ”Sinterklaas”, som igjen kommer fra ”St. Nikolas”.
Den norske nissetradisjonen, med grøt på låven, topplue og tresko, har overhodet ikke noe med biskopen av Myra å gjøre. De tradisjonene er ekko fra gammel folketro rundt tusser og andre underjordiske vesener, og går tilbake til førkristen tid.

Kilder:
Jacobus de Vorgaine: LEGENDA AURERA. Helgenlegender fra middelalderen (Oslo, 2008)
www.katolsk.no/biografi/nmyra.htm

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 4. desember

Stiklestadspelet som abortdrama

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år fikk jeg endelig realisert det som har vært et ønske i mange år: Å se det tradisjonsrike stiklestadspelet, ”Spelet om Heilag Olav”, med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug. I årets forestilling har regissør Bentein Baardson lagt vekt på det kristne innholdet i dette stykket, som en antitese til den tilnærming Stein Winge hadde i de oppsetningene han hadde ansvaret for.

”Spelet om Heilag Olav” er et drama på mange nivåer: Det politiske, det religiøse og det personlige. Ett av disse dramaene går rett inn i en viktig etisk debatt, knyttet til omsorgen om det så vel det ufødte liv som det svake og hjelpeløse liv. Ekteparet Gudrid og Torgeir på gården Sul, der handlingen i stykket foregår, fikk seks år tidligere et vanskapt guttebarn. Gudrid, som var alene hjemme da barnet ble født, fikk det båret ut i skogen for at det skulle dø. Hun hadde ikke noe annet valg, er hennes eneste forsvar hver gang saken nevnes. Vissheten om ”utburden” er ikke bare en konstant konflikt mellom ektefellene, men også et traume som plager datteren deres, Gudrun. Gang på gang hører hun skrikene fra barnet som ble båret ut i skogen.

Ett av flere drama
Dette er bare ett av dramaene i dette stykket, og ett av uttrykkene for det skifte i både kultur og verdisyn som trosskiftet innebar. Stiklestadspelet, slik det framsto ved årets forestilling, er så å si identisk med den siste bearbeidelse av teksten som Olav Gullvåg gjorde før han døde i 1961. Neste år er altså ”Spelet om Heilag Olav” i sin nåværende versjon 50 år. Det har i årenes løp vært ulike endringer i teksten der både rollefigurer og tematikk har vært justert. Ved å lese spelets historie, kan det virke som om det særlig har vært de mest religiøse sidene ved dramaet som har falt enkelte regissører tungt for brystet, så som når Arnljot Gelline blir døpt, eller når det skjer mirakler rundt kongen: Kornåkeren som reiser seg, helbredelsen av Gudrun før slaget og av Gammel-Jostein etter kongens død. I år er alt dette på plass, og det står seg i forestillingen, uansett hva man måtte mene om slaget på Stiklestad som historisk begivenhet, og om dette først og fremst var et politisk drama eller et religiøst.
Hvorfor Olav Gullvåg valgte nettopp utburdproblematikken som eksempel på kulturskiftet i sitt drama blir selvsagt bare gjetting. Det samme gjelder om han kanskje kan ha tenkt på en debatt som også var aktuell nettopp på denne tida: Stortinget vedtok nemlig 11. november 1960 en lov som tillot provosert abort på visse betingelser. Fram til da hadde ikke det vært tillatt i Norge. Loven trådte ikke i kraft før i 1964, men i 1961 var altså dette et tema i den nyeste versjonen av Stiklestadspelet. På mange måter var utburdproblematikken i stykket forut for den tiden det ble skrevet og framført i. I Gudrids tilfelle kan man med en viss rett snakke om ”selvbestemmelse”. Mannen var ikke hjemme da det vanskapte barnet ble født; det var moren som tok beslutningen om å sette det ut i skogen. Når mannen, selv flere år senere, bebreider henne dette, svarer hun at hun hadde ikke noe annet valg, og at det var best for barnet å få dø. Dette er ekko av en argumentasjon man fremdeles hører.

Sentralt
Spørsmålet om livets ukrenkelighet har stått sentralt i kristen tanke til alle tider. Det beste eksemplet på dette er – naturligvis! – Mesteren selv. Hans krav om at kun den som selv er ren har rett til å kaste sten er en nøkkel som dessverre altfor mange kristne har oversett, det være seg ledere og maktpersoner, som enkeltmennesker. Den form for ”misjon” som både Olav Haraldsson og hans navnbror Tryggvasson sto for bekrefter dette.
Jeg tror likevel man bommer dersom man leser denne delen av ”Spelet om Heilag Olav” som et innspill i en etisk/politisk debatt som kan ha vært aktuell da stykket ble skrevet, og som er det fremdeles. Snarere er det et utrykk for en eksistensiell debatt som har fulgt menneskene om ikke ”til alle tider”, så likevel noe nær dette.

Publisert som kronikk i DagenMagazinet 7. september 2010

Helligkåring som politisk grep

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imilertid like mye om politikk som om tro.

Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks konge Knud. Høvdingene i bondehæren, som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den 10 år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge og hans mor, den meget maktlystne Alfiva. Hun gjorde seg forhatt på rekordtid. At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot Alfiva-regimet. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de. Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Rykter om mirakler
Den gang slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Heller ikke blant de kristne i kongshæren var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet. Kongen hadde måttet gå i landflyktighet to år før. Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil - minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på. Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon. Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyldet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger. Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn. Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, var slik at det bekreftet at man hadde med en hellig mann å gjøre etter datidens tro: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
Leser man Snorre, ser man at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve til stede. Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to. Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest gikk ut på å be dronningen holde kjeft.
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk. Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han nok likevel vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop. Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på 10 år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn. Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor. Kort tid etter døde han. Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn - og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Nøkkel til skrinet
Nøkkelen til kong Olavs skrin var det kongen som hadde, først Olavs sønn Magnus, og deretter hans onkel, kong Harald Hardråde. Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen. Kongen var alltid alene om dette. Noe av det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var nettopp å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet. Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.

Publiseret som kronikk i Klassekampen 29. juli 2010

Virkelighetens "Miss Sophie"

Av Nils-Petter Enstad

Nordmenn og svensker har i årevis samlet seg for fjernsynsapparatene på henholdsvis lille juleaften og nyttårsaften (og mange på begge kveldene) for å more seg over en fjernsynssketsj som ble spilt inn i 1963, og som forteller den på mange måter tragiske historien om en ensom, gammel kvinne som tror hun holder selskap på nyttårsaften, og butleren hennes, som lar henne leve i illusjonen. Fortellingen om "Miss Sophie", som er "grevinnens" navn, har en parallell i virkeligheten. Hun het prinsesse Charlotte av Belgia, og var i noen få år i sin ungdom keiserinne av Mexico.

Prinsesse Charlotte av Belgia ble født i 1840, som datter av landets nylig utnevnte konge Leopold I. Bare 17 år gammel giftet hun seg med den åtte år eldre prins Maximilian av Østerrike-Ungarn. Han tilhørte et av de eldste fyrstehusene i Europa, nemlig familien Habsburg. Hans bror var keiser Franz-Josef. I motsetning til sin politisk sett nokså reaksjonære bror, hadde prins Maximilian forholdsvis liberale, politiske standpunkter. Samme år som han giftet seg, var han blitt utnevnt til visekonge av fyrstedømmet Lombardia-Venezia, som var en del av det habsburgerske riket. Men på grunn av hans liberale politikk, avsatte keiseren ham to år senere.

MEXICO
Det virker ikke umiddelbart selvsagt at en østerriksk prins skulle ende som keiser i et mellomamerikansk land. Men faktum er at både Brasil og Mexico valgte keiserdømmet som styreform etter å ha befridd seg selv fra sine europeiske kolonimakter på begynnelsen av 1820-tallet. Men selv om den første meksikanske keiseren bare satt ved makten et års tid før han ble styrtet og landet ble republikk, eksisterte det et monarkistisk, politisk miljø i landet. I 1859, samme år som broren avsatte ham som visekonge, fikk Maximilian et tilbud fra dette partiet om å bli keiser i Mexico. I første omgang takket han nei, men da tilbudet ble gjentatt noen år senere, denne gangen som følge av den franske keiser Napoleon III sin intervenering i Mexico, takket han ja. I mai 1864 gikk det nye keiserparet i land i Santa Cruz i Mexico.
Siden keiserparet var barnløse, adopterte de sønnesønnen til den første keiseren i landet, og gjorde ham til tronarving. Under republikken var det innført flere liberale lover i landet, med stemmerett, religionsfrihet og en jordreform. Denne politikken førte Maximilian videre, og dermed fikk han de konservative kreftene i landet mot seg.
Heller ikke de radikale kreftene klarte han å vinne for seg. De samlet seg i stedet rundt nasjonalhelten Juárez, som hadde vært president, men var blitt avsatt. Dermed brøt det ut borgerkrig. Keiserens makt hvilte på franske bajonetter, men i 1866 trakk den franske keiseren ut troppene sine; han trengte dem bedre hjemme i Europa. Samtidig støttet USA opprørstyrkene til Juárez. Det var nå bare et tidsspørsmål før keiserparet enten måtte flykte eller ville bli tatt til fange.

CHARLOTTE
Keiserinne Charlotte reiste til Europa og tryglet både den franske keiseren, som hadde satt i gang det hele, og den østerrikske, som var hennes egen svoger, om hjelp. Begge avslo. I mai 1867, nokså nøyaktig tre år etter at de gikk i land i sitt nye keiserrike, ble Maximilian tatt til fange av Juárez sine tropper. Han ble stilt for krigsrett, dømt til døden og skutt 19. juni 1867, 35 år gammel.
Keiserinnen, som i utgangspunktet var kjent for å ha svake nerver, brøt sammen da hun fikk høre om ektemannens endelikt. Hun ble det man tidligere kalte "sinnssyk". Hun ble ført tilbake til hjemlandet Belgia, der broren Leopold I nå var konge. Her bodde hun på et slott som i virkeligheten var en stor, lukket avdeling for én pasient.
Når hun fikk besøk, skjedde dette i et rom der det var satt opp minst 20 stoler. Enkekeiserinnen skred inn i rommet, stanset ved hver enkelt stol, hilste alvorlig på gjestene hun mente var der, før hun henvendte seg til den som faktisk var til stede. Ved én anledning, mer enn 45 år etter at ektemannen ble skutt, skal hun ha sagt, med forundring i stemmen: - Er ikke Maximilian her?
Da hun døde i 1927, 86 år gammel, hadde store og dramatisk ting skjedd på verdensscenen. Den første verdensrig hadde vært. De store keiserrikene som hun kjente så godt, og hvor hennes slektninger hadde hersket, eksisterte ikke lenger: Det russiske forsvant med den kommunistiske revolusjonen, og både det tyske og det østerrikske keiserriket forsvant i dragsuget av den tapte krigen. I alle disse årene gikk den en gang så vakre kvinnen, som hadde vært keiserinne av Mexico, rundt i sin egen verden og snakket om kongeriker og dynastier som ikke eksisterte lenger.
Det ble hennes variant av "Same procedure as every year, James".

ROMA MIDT I MOT?

Et apropos til olsok
Av Nils-Petter Enstad

Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Han er "du skal ikke komme her og komme her" i egen person. Men han var også norsk histories frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.

Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble Sverre gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden er det historien om kong Sverre begynner.
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi "vet" om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var en av tre konger i landet på den tiden. Det var først som voksen Sverre fikk vite dette. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, som personlig påla henne å fortelle sin sønn om dette.

USANNSYNLIG
Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Det var Nidaros som var målet for norske pilegrimer den gang. Enda mindre sannsynlig er det at paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå. Gunhilds eventuelle sidesprang var ikke dramatisk for andre enn henne selv. For det tredje er det helt meningsløst at paven skulle gi Gunhild et pålegg som ville føre til opprør mot den sittende kongen i Norge - den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav.
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongesønn, var det ingen vei tilbake. Han ble leder for en nokså ustrukturert flokk av fredløse, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 reise han opprørsfanen og ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag. I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183. Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå den retten som lå i det å ha makt, og i de politiske realiteter. Fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme. Historisk sett er kong Sverre den eneste som har lyktes i å gjennomføre et statskupp i Norge der ikke bare en ny konge, men et nytt dynasti kom til makten.
Nå er ikke Sverre det eneste eksemplet på at menn med kongeambisjoner forsøkte å skryte på seg et kongelig opphav. Historikeren Kåre Lunden har ikke uten grunn sammenliknet norske tronpretendenters valg av faderlig opphav med moderne politikeres valg av partifarge. Men Sverre var den som lyktes best med dette!

KIRKEN SOM FIENDE
Ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, hadde Sverre fått kirken som fiende. Dette fiendskapet fikk vidtrekkende konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt, det vil si at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. I nasjonalromantiske tider ble Sverre en skikkelse det var naturlig å se opp til: Han kjempet seg fram til nasjonens fremste maktposisjon, og han lot seg ikke knekke av motstandernes maktspråk. Sverres egen bruk av maktspråk og maktmidler var ikke tema på samme måte. Sverres kamp mot paven og biskopene var likevel ikke annet en kamp for hans egen makt og stilling som konge. Fordi avstanden fra Norge til Roma er som den er, fikk ikke bannlysningen samme dramatiske effekt som den ville fått om Sverre hadde vært konge på kontinentet.
Kampen mellom kongen og kirken varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken. Det skjedde da også, noe som tyder på at det var personen Sverre som var den viktigste hindringen for en slik forsoning.

OLAVSMYTEN
Kong Sverre var ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopen i og seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere framstøt for å få kirken over på sin side, og når han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning. Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det "gudsbeviset" som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Sverre var altfor mye slu politiker til å ta en slik sjanse.
Noen har også forsøkt å framstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det heller ingen grunn til. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet, og satte inn en ny.
Dette innebærer ingen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin, det være seg i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket ”tale Roma midt i mot” er blitt en språklig klisjé som brukes ukritisk om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Kanskje bør man ha litt kritisk distanse til dette uttrykket, ikke minst med tanke på den historiske bakgrunnen for det. Men også fordi kong Sverre til sjuende og sist tapte kampen mot kirken, noe han selv innså da han ba sønnen Håkon forlike seg med den.