De hellige tre konger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter



Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen den natten.



Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham» (kapittel 2, vers 1-3).
Resten av fortellingen, er en del av barnelærdommen for de fleste: Herodes fikk bragt på det rene at barnet befant seg i Betlehem, han sendte vismennene dit og bad dem komme tilbake til ham etterpå og fortelle hvor i byen barnet befant seg. Men da vismennene tok en annen vei hjem, gjorde Herodes kort prosess og fikk drept alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn (vers 4-12).
At antallet vise menn var tre, er noe man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra. At de var konger har man gått ut fra siden det var såpass kostbare gaver. At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. I skriftet «Legenda Aurea» (Den gylne legende) fra 1200-tallet har de tilmed fått navn: Kaspar, Balthasar og Melchior. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen; i tillegg til å være skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

«Helligtrekongerdag»
Festdagen deres er 6. januar, som mange fremdeles kaller «helligtrekongersdag». Det er også 12. dag jul dersom man tar utgangspunkt i 25. desember, og regnes som siste dag i julefeiringen. Ved å legge festen for de vise menn helt mot slutten av julefeiringen, har kirken derfor lang tradisjon for å markere at dette besøket fra langt unna ikke skjedde den natten Jesus ble født, men noe senere. I Alf Prøysens julekveldsvise heter det at «Tel og med tre vise menn, dom rei i flere da’r…».
Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner dette besøket – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. På mange kunstneriske framstillinger er den ene av dem framstilt som en afrikaner, en antydning om at han kanskje kom fra Etiopia, der – igjen ifølge en apokryf legendedannelse – en etterkommer av kong Salomo og dronningen av Saba var konge.

Stjernen
Det som hadde utløst denne lange vandringen, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. Om det skal forstås dit hen at det hadde dukket opp en ny stjerne på himmelen, eller om det dreide seg om en kombinasjon av stjerner, har det vært spekulert over i snart to tusen år. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av plantene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter. Disse skal blant annet ha forekommet i år 6 før Kristus, noe som kan stemme med det man vet om den historiske kong Herodes. Han døde nemlig i år 4 før Kristus. Det har lenge vært kjent at den fastsettelsen av startpunktet for vår tidsregning som den gregorianske kalender opererer med, ikke har vært helt nøyaktig.

Oppsummering
Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med manntallsinnskrivingen at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.

Ingen motsigelse
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag, som i år faller på 5. januar.

Publisert i Agderposten 4. januar 2014

Med Jordmor-Matja gjennom 60 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. I år er det 60 år siden man hørte om henne første gang. I julenummeret til Magasinet For Alle for1951 sto en tekst signert Alf Prøysen der julestjerna fikk den plassering den har hatt siden: ”…over taket der a Jordmor-Matja bor”. Det var en plassering med mange lag av fortolknings- og utdypingsmuligheter. Ikke minst denne: Hvorskulle den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjør det påkrevet å endre navnet fra Helga til Matja. Når Prøysen likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side. Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at ”Matja” skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp ”på legd”. Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år. Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen ”Matja Madonna”. Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal fåén fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, e rbelønning nok for henne.
”Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.” Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa ”Kjerringkjeft” og husmannskona Matja Bærjom i romanen ”Trost i taklampa”.
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld oghogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå ”på skire trass og ta en kabbe te”.
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme ”og kvile seg og få tala som folk”, tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, dissekvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper dennyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Publisert i Vårt Land 27. desember 2011

DE OVERSETTE KRISTNINGSKONGENE

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

- Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen! Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.

Å ”kristne” et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler. I den grad et land kan ”kristnes” gjennom politiske vedtak, var disse for Norges vedkommende fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, gjennom tinget på Moster i 1024. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakk seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtak på Moster
Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front. Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000. Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles ”sverdmisjon”, og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen. Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon ”den gode”, og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring. Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge. Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket. Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en ”frafallen”. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av ”Eirikssønnene”, som var hans nevøer. Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans. Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en pelskappe han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle ”en negativ kulturpolitikk” mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at kongen var nærmest personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet ”den gode” henger sammen med dette, og er ingen attest til hans karakter. I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkons mer åpne og imøtekommende.
At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk. De oversette kristningskongene hadde lagt et for solid grunnlag for ”den nye troen” til at den lot seg utrydde. Sånn sett kom både Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson til duket bord.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Publisert som kronikk i Vårt Land mandag 1. august 2011

Da Hamsun døde...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Søndag 19. februar er det 60 år siden Knut Hamsun døde. Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt ”magiske” språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn ”i lort og filler”, som hans enke skrev bittert etterpå. Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel; også han en ”stor” dikter selv om han bare nådde Hamsun omtrent til vristen; om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939. ”Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham”, var Hoels underfundige analyse den gang. Underfundig, men treffende.
Var Hamsun død den gang, ville han ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet, som bare heter ”Knut Hamsun”, viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som ”Quislings mann”, må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor. Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte. Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredspris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen. Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som ”en tufs og en tull”, for å bruke hans egne ord. ”Varig svekkede sjelsevner”, konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann. Hamsuns eget svar var boka ”Paa gjengrodde stier”. Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha…
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg. Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet. Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»
Året etter kom boka ut, og halvannet år senere døde Knut Hamsun. Allerede i diktsamlingen ”Det vilde Kor” fra 1904 hadde han kommentert sin egen bortgang:

Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller det gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.

”En fattig jomfru satt i lønn…”

Av Nils-Petter Enstad
Nest etter Frelseren selv, er det ingen religiøs skikkelse innen kristendommen som har fått, og får, så mye oppmerksomhet som Jomfru Maria, som vi gjerne kaller henne. Det var hun som i følge juleevangeliet fødte en sønn i en stall utenfor Betlehem. Da denne sønnen hadde vokst opp, ble han en omvandrende predikant i Israel som fortalte at Guds rike var kommet nær, og som helbredet mange syke.

Om den historiske Maria vet vi svært lite. Ifølge tradisjonen var hun svært ung da hun fødte Jesus-barnet. En pike var regnet som gifteferdig i 12-13-årsalderen, så det er ikke urimelig å tenke seg at Maria var omkring 14 år da hun ble mor. Man vet heller ikke hva foreldrene hennes het, men tradisjonen har gitt dem navnene Anna og Joakim. Ifølge tradisjonen hadde de vært gift i mange år, men ikke fått noen barn. Dette sørget de over, men etter 20 års ekteskap fikk de besøk av en engel som fortalte dem at Anna skulle få en datter, hun skulle hete Maria, og denne datteren skulle bli æret over hele verden. Legenden forteller også at Anna ble gravid gjennom et kyss fra sin mann.
Det at par som har vært barnløse i mange år plutselig blir foreldre, er et motiv man kjenner igjen fra en rekke bibelske fortellinger. Fra Det gamle testamente kjenner man fortellingene om Abraham og Sara, som fikk sønnen Isak, og fra fortellingen om gutten Samuel. I Det nye testamente leser vi om Sakarias og Elisabeth, som fikk sønnen Johannes da de var godt opp i årene. Han er kjent i historien som døperen Johannes. Maria og Elisabeth var i slekt, ifølge Lukas 1, men det står ikke noe nærmere om hva slags slektskap de hadde til hverandre.

Arvesynd
Troen på at Jesus var Guds sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, og samtidig født av en kvinne, byr på en del teologiske og tankemessige utfordringer. Ingen av disse skal drøftes her, utover det tankekorset det var at selv om Frelseren var unnfanget på underfullt vis, var han likevel født av en kvinne som bar på den samme, syndige arv som resten av menneskeheten – den Jesus kom for å frelse oss fra. Tidlig i kirkehistorien forsøkte man å komme til rette med dette ved å lære at Maria var gjenløst allerede fra unnfangelsen av, og født uten arvesynd. Dette er læren om ”den ubesmittende unnfangelse”, som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som først ble gjort til offisiell kirkelære av pave Pius 9. i 1854. Det er som en konsekvens av denne oppfatningen at legenden om at Maria ble unnfanget gjennom et kyss, er oppstått. Dette har imidlertid aldri vært offisiell kirkelære.

Ekteskap
Fra juleevangeliet kjenner vi beretningen om Josef som dro fra Nasaret i Gallilea til Betlehem i Judea for å skrives inn i manntall ”sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn”. Det er interessant å merke seg at begge disse byene i dag er en del av de palestinske områdene, med en ikke ubetydelig kristen minoritet.
Allerede tidlig i kirkehistorien oppsto oppfatningen av Maria som ”evig jomfru”. I følge denne oppfatningen hadde ikke Josef og Maria noe seksuelt samliv, og de som omtales som Jesu brødre og søstre i evangeliene, var egentlig Josefs barn fra et tidligere ekteskap. Denne tesen må ses i sammenheng med et utbredt oppfatning både i antikken og i tidlig, kristen fromhetsliv om at seksualitet var noe truende og farlig som man ikke skulle befatte seg med. Når det i fortellingen om Josef og Maria heter at Josef ikke levde sammen med Maria før etter at Jesus var født, betyr det at de etter Jesu fødsel levde sammen som ektefolk, og at de som omtales som Jesu søsken, var Maria og Josef sine barn.

Fulgte Jesus
Vi leser flere ganger om Maria etter at Jesus begynte sitt offentlige virke som 30-åring. Hun var til stede ved bryllupet i Kana, der Jesus gjorde sitt første mirakel, og hun var til stede under korsfestelsen. Der var også disippelen Johannes, og ett av Jesu sju utsagn på korset, var nettopp en henvendelse til Johannes om at han skulle ta vare på Maria, og til Maria om at han overlot henne i disippelens varetekt.
Vi vet ikke noe om når Maria døde. I den katolske kirke lærer man at hun ble hentet opp til himmelen da hennes liv var slutt. Dette en en trosoppfatning som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som ikke ble offisiell kirkelære før pave Pius 12. erklærte det som et dogme i 1951. Den katolske kirke har en lang rekke Maria-fester og svært mange kirker er vigslet til hennes minne. Hun er også skytshelgen for en lang rekke land, byer, yrkesgrupper og situasjoner. I julen kan det være greit å vite at hun blant annet er skytshelgen for pepperkakebakere, ifølge www.katolsk.no.
Blant protestantiske kristne har ikke beundringen av Maria gitt seg de samme utslagene, selv om det henger bilder av Maria med barnet også i protestantiske kirker og gudstjenesterom, og hjemme hos både protestanter og folk som ikke bekjenner noen kristen tro.
Madonna med barnet – moren med barnet – er et urmotiv, ikke bare i kunsten, men i livet, og det slår an noen av de mest eksistensielle strenger i folks bevissthet. På den måten har både den religiøse myten om Jomfru Maria som den som fødte Guds sønn til verden, og den historiske Maria, ei ung, jødisk jente som ga liv til den historiske personen som vi kjenner som Jesus fra Nasaret en plass i de fleste menneskers bevissthet.

Kilder:
http://www.katolsk.no/biografi/maria.htm
Solveig Brandal: Jomfru Maria. Legender frå mellomalderen (Verbum Forlag, 2004)

FRITENKERENS JULESANG

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Tidligere i år var det 50 år siden den svenske tenoren Jussi Björling døde, han som gjorde den mest kjente innspillingen av ”Adams julesang” – den de fleste av oss kjenner som ”O helga natt”.

Sangen kalles ofte ”Adams julesang”, med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle ”tenke på det”. Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten ”Giselle”. Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til. Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
”gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led”.
I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
”Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär”.
Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land. Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, ”Oh, Holy Night”, er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir ”antslaveriperspektivet” utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916. Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet ”Björlingkvartetten”, og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn ”O helga natt”, og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som ”gjelder”. Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn ”O helga natt”, kun 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk. Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert som kronikk i Klassekampen 24. desember 2010

Tømmermannen Josef

Av Nils-Petter Enstad

Hvis juledramaet har noen birolle, må det være tømmermannen Josef.
Vi vet nesten ingenting om ham. Det tekstavsnittet som forteller mest om ham, er det vi kan lese i forbindelse med Marias graviditet. Den fortellingen finner vi i det første kapittel hos Matteus: ”Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, hennes mann, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (…). Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin hustru. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han ga ham navnet Jesus” (Matt 1, 18-25).
Tidligere har Matteus fortalt at hans far het Jakob – for øvrig interessant, fordi man også i Det gamle testamente kan lese om en Josef som var sønn av Jakob.
Ut fra de sju versene hos Matteus, kan vi slutte oss til følgende: Josef var håndverker. Han var en rettskaffen mann. Da han fikk vite at Maria ventet et barn han umulig kunne være far til, ville han ikke la seg pille på nesen, men han hadde heller ikke noe behov for å hevne seg. Så får også han englebesøk, og tok Maria hjem til seg som sin hustru.

Eldre?
Det har lenge vært en slags allment vedtatt sannhet at Josef var en god del eldre enn Maria. En av grunnene til dette er at man ikke hører noe mer om ham etter begivenhetene rundt Jesus som 12-åring i templet (se Luk 2, 41-52). I fortellingene om Jesu offentlige virke som voksen, refereres det flere ganger til hans mor, men ikke til Josef. Han har tydeligvis vært død på det tidspunktet.
Men dette er bare gjettverk. Noe av bakgrunnen for denne hypotesen kan ligge i det faktum at det i middelalderen lenge ble hevdet at Josef og Maria ikke hadde noe seksuelt samliv, heller ikke at Jesus var født. Når evangeliene omtaler noen som ”Jesu brødre” måtte dette derfor være sønner av Josef fra et tidligere ekteskap, ble det ressonert. Disse teoriene har ingen bibelsk forankring. Tvert om kan man lese at folk på Jesu hjemsted ved en anledning sa seg i mellom: ”Er ikke dette tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han så alt dette fra?” (Matt 13, 55-56).

Rotskudd
Historien om at Maria var en omsvermet ung kvinne som hele 12 friere beilet til, er ikke engang gjettverk; den er kun en legende. Legenden går ut på at samtlige av de 12 frierne overlot sine staver til ypperstepresten for at han skulle velge blant dem. Da skjøt Josefs stav friske skudd, og dermed var han den utvalgte. Denne legenden kan være avledet av det profeten Jesaia sier om ”Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord” (Jes 53,2).
De små glimtene vi har av Josef fra det bibelske materialet viser oss en mann som tar ansvar for seg og sine. Da ordren om folketelling kom, måtte han organisere den forholdsvis lange reisen fra Nasaret, der han og Maria bodde, til Betlehem, der ætten deres kom fra. Bildet av den gravide Maria på et esel, mens Josef går ved siden av, er et klassisk julemotiv. Kort tid etter fødselen, måtte den vesle familien begi seg på vandring igjen; denne gang for å unngå spebarnsmyrderiene som Herodes satte i gang da han fikk høre at Messias var født i Betlehem.

Diktere
Denne tausheten om Josef har appellert til mange diktere. Mest kjent i norsk sammenheng er linja fra Alf Prøysens julekveldsvise, der det heter at ”mor hass dreiv og stelt’n og far hass sto og lo”. Den stolte pappa er et klassisk motiv fra livet selv. Andre diktere har gått inn i den undringen som Josef-skikkelsen også innbyr til. Trodde han virkelig på dette med at barnet i Marias mage var unnfanget på overnaturlig vis?
Svenske Hjalmar Gullberg tar i sitt dobbeltdikt ”Den heliga natten” for seg både Josef og Maria. I diktet om Josef lar han tømmermannen oppsummere nattens begivenheter. Det har skjedd mye han ikke kan forklare, men kjærligheten til Maria holder han fast ved. Det hele munner ut i dette:
”Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?”

Hymne til Josef
Også Inger Hagerup lot seg fascinere av Josef-skikkelsen. Diktet ”Hymne til Josef” er en hyllest til den trauste og trofaste familiemannen:

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Man stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelek glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.

Josef har vært regnet blant kirkens hellige menn i så vel den romerskkatolske som ortodokse kirke. Hans er skytshelgen for arbeidere og håndverkere, og særlig for tømmermenn og snekkere. Han er også skytshelgen for oppdragere, ektepar og familiefedre, bare for å nevne noen av de mange tingene som ligger i hans ”portefølje”. Sykehus og skoler er vigslet til hans minne. I 1955 ble hans minnedag flyttet fra 19. mars til 1. mai, som da var for lengst etablert som den internasjonal dagen for arbeidere. Som håndverker, og skytshelgen for arbeidere, mente paven at det passer å markere hans minne denne dagen.
I kirkekunsten framstilles han gjerne enten med snekkerverktøy i hendene, eller sammen med et barn. Vi kan tenke oss at det er gutten som ble født i en stall som er med pappa på jobb.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/josef.htm
Egil Elseth (red): ..men hvorfor finnes ropet? Tvil og tro i nordisk lyrikk (Bokklubbens Lyrikkvenner, 1985)