fredag 1. mai 2009

FRA FOLKETS HUS TIL DOMKIRKEN


Kristne Arbeidere 70 år:
FRA FOLKETS HUS TIL DOMKIRKEN
Av Nils-Petter Enstad

Det var en ambisiøs målsetting de hadde satt seg, forsamlingen som en februarsøndag i 1939 gikk fra Folkets Hus i Oslo til gudstjeneste i Domkirken, om lag to kvartaler unna. På mange måter representerte den korte strekningen de gikk en lang og ambisiøs vei, og visjonen var at man skulle bygge en bro mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Dagen før hadde forsamlingen stiftet "Norges Kristne Arbeideres Forbund", en bevegelse som, med plattform i arbeiderbevegelsen, skulle forbundet arbeide for å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassen. Det stillferdige toget fra Folkets Hus til kirken skulle understreke at dette var mennesker med tilhørighet begge steder.

KRISTENDOM OG SOSIALISME
Den nye organisasjonen ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som "den langsomme revolusjonen".
Likevel var det både dype kløfter og høye murer Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter.
På nyåret i 1938 ga han ut boka "Socialisme og kristendom – et saklig ord til den norske arbeiderklasse". Boka kom på "Kristne Arbeideres Forlag" – et forlag Lindal selv hadde startet. Boka hadde et dobbelt sikte: Å vinne arbeiderklassen for Kristus, og å skape en økt sosial bevissthet blant de kristne. Da det ble klart for ham at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, begynte han målbevisst å arbeide for opprettelsen av en ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere. Høsten 1938 begynte han å gi ut et tidsskrift med det litt selsomme navnet "Kr-A-Ti". Det var en forkortelse for Kristne Arbeideres Tidsskrift.

STIFTELSE
Et stiftelsesmøte var berammet i romjulen samme år, men dette ble forskjøvet til februar. Journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann – han hadde lest Lindals bok, blitt begeistret for den og hadde vært redaktør for det første nummeret av Kr-A-Ti. Men etter få måneder trakk han seg ut av arbeidet, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo ble formann. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.

VEKST – OG AVSKALLINGER
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok for Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
I årene etter krigen kom også de første avskallingene. Ett av temaene som skapte konflikt, var hvor sterk den formelle tilknytningen til Arbeiderpartiet skulle være. Lindal, som selv var partimedlem, mente den ikke skulle være spesielt sterk. I 1955 toppet konflikten seg så sterkt, at Hans Lindal ble sagt opp som sekretær, og startet sin egen organisasjon: Norsk Evangelisk Arbeiderrørsle, senere Bedriftsmisjonen.

STORTINGSGRUPPE
Selv om det skjedde avskallinger, hadde forbundet fremdeles flere tusen medlemmer. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet. Blant medlemmene fant man både Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som blant annet ble samferdselsminister. Både på 1950- og 1960-tallet satt stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.

PREMISSLEVERANDØR
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en "spydspiss" inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Forbundet endret i 2004 navn fra Norges Kristne Arbeideres Forbund til Kristne Arbeidere, og bladet endret navn fra Brorskap til Magasinet Kristne Arbeidere. Det kommer ut fire ganger i året. Forbundsleder har siden 1999 vært Jan Rudy Kristensen fra Arendal.

Litteratur:
Rødahl, Gunnar: Stormfugl og hoggestabbe. Historien om Hans Lindal (Luther, 1976)
Saue, Gerd Grønvold: 60 år – og midt i livet (artikkel i Brorskap 2/3 – 1999)