onsdag 29. juli 2009

ROMA MIDT I MOT?


Et apropos til olsok
Av Nils-Petter Enstad

Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Han er "du skal ikke komme her og komme her" i egen person. Men han var også norsk histories frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.


Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble Sverre gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden er det historien om kong Sverre begynner.
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi "vet" om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var en av tre konger i landet på den tiden. Det var først som voksen Sverre fikk vite dette. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, som personlig påla henne å fortelle sin sønn om dette.

USANNSYNLIG

Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Det var Nidaros som var målet for norske pilegrimer den gang. Enda mindre sannsynlig er det at paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå. Gunhilds eventuelle sidesprang var ikke dramatisk for andre enn henne selv. For det tredje er det helt meningsløst at paven skulle gi Gunhild et pålegg som ville føre til opprør mot den sittende kongen i Norge - den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav.
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongesønn, var det ingen vei tilbake. Han ble leder for en nokså ustrukturert flokk av fredløse, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 reise han opprørsfanen og ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag. I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183. Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå den retten som lå i det å ha makt, og i de politiske realiteter. Fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme. Historisk sett er kong Sverre den eneste som har lyktes i å gjennomføre et statskupp i Norge der ikke bare en ny konge, men et nytt dynasti kom til makten.
Nå er ikke Sverre det eneste eksemplet på at menn med kongeambisjoner forsøkte å skryte på seg et kongelig opphav. Historikeren Kåre Lunden har ikke uten grunn sammenliknet norske tronpretendenters valg av faderlig opphav med moderne politikeres valg av partifarge. Men Sverre var den som lyktes best med dette!

KIRKEN SOM FIENDE
Ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, hadde Sverre fått kirken som fiende. Dette fiendskapet fikk vidtrekkende konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt, det vil si at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. I nasjonalromantiske tider ble Sverre en skikkelse det var naturlig å se opp til: Han kjempet seg fram til nasjonens fremste maktposisjon, og han lot seg ikke knekke av motstandernes maktspråk. Sverres egen bruk av maktspråk og maktmidler var ikke tema på samme måte. Sverres kamp mot paven og biskopene var likevel ikke annet en kamp for hans egen makt og stilling som konge. Fordi avstanden fra Norge til Roma er som den er, fikk ikke bannlysningen samme dramatiske effekt som den ville fått om Sverre hadde vært konge på kontinentet.
Kampen mellom kongen og kirken varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken. Det skjedde da også, noe som tyder på at det var personen Sverre som var den viktigste hindringen for en slik forsoning.

OLAVSMYTEN
Kong Sverre var ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopen i og seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere framstøt for å få kirken over på sin side, og når han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning. Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det "gudsbeviset" som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Sverre var altfor mye slu politiker til å ta en slik sjanse.
Noen har også forsøkt å framstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det heller ingen grunn til. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet, og satte inn en ny.
Dette innebærer ingen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin, det være seg i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket ”tale Roma midt i mot” er blitt en språklig klisjé som brukes ukritisk om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Kanskje bør man ha litt kritisk distanse til dette uttrykket, ikke minst med tanke på den historiske bakgrunnen for det. Men også fordi kong Sverre til sjuende og sist tapte kampen mot kirken, noe han selv innså da han ba sønnen Håkon forlike seg med den.