fredag 24. desember 2010

”En fattig jomfru satt i lønn…”


Av Nils-Petter Enstad
Nest etter Frelseren selv, er det ingen religiøs skikkelse innen kristendommen som har fått, og får, så mye oppmerksomhet som Jomfru Maria, som vi gjerne kaller henne. Det var hun som i følge juleevangeliet fødte en sønn i en stall utenfor Betlehem. Da denne sønnen hadde vokst opp, ble han en omvandrende predikant i Israel som fortalte at Guds rike var kommet nær, og som helbredet mange syke.


Om den historiske Maria vet vi svært lite. Ifølge tradisjonen var hun svært ung da hun fødte Jesus-barnet. En pike var regnet som gifteferdig i 12-13-årsalderen, så det er ikke urimelig å tenke seg at Maria var omkring 14 år da hun ble mor. Man vet heller ikke hva foreldrene hennes het, men tradisjonen har gitt dem navnene Anna og Joakim. Ifølge tradisjonen hadde de vært gift i mange år, men ikke fått noen barn. Dette sørget de over, men etter 20 års ekteskap fikk de besøk av en engel som fortalte dem at Anna skulle få en datter, hun skulle hete Maria, og denne datteren skulle bli æret over hele verden. Legenden forteller også at Anna ble gravid gjennom et kyss fra sin mann.
Det at par som har vært barnløse i mange år plutselig blir foreldre, er et motiv man kjenner igjen fra en rekke bibelske fortellinger. Fra Det gamle testamente kjenner man fortellingene om Abraham og Sara, som fikk sønnen Isak, og fra fortellingen om gutten Samuel. I Det nye testamente leser vi om Sakarias og Elisabeth, som fikk sønnen Johannes da de var godt opp i årene. Han er kjent i historien som døperen Johannes. Maria og Elisabeth var i slekt, ifølge Lukas 1, men det står ikke noe nærmere om hva slags slektskap de hadde til hverandre.

Arvesynd
Troen på at Jesus var Guds sønn, unnfanget ved Den Hellige Ånd, og samtidig født av en kvinne, byr på en del teologiske og tankemessige utfordringer. Ingen av disse skal drøftes her, utover det tankekorset det var at selv om Frelseren var unnfanget på underfullt vis, var han likevel født av en kvinne som bar på den samme, syndige arv som resten av menneskeheten – den Jesus kom for å frelse oss fra. Tidlig i kirkehistorien forsøkte man å komme til rette med dette ved å lære at Maria var gjenløst allerede fra unnfangelsen av, og født uten arvesynd. Dette er læren om ”den ubesmittende unnfangelse”, som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som først ble gjort til offisiell kirkelære av pave Pius 9. i 1854. Det er som en konsekvens av denne oppfatningen at legenden om at Maria ble unnfanget gjennom et kyss, er oppstått. Dette har imidlertid aldri vært offisiell kirkelære.

Ekteskap
Fra juleevangeliet kjenner vi beretningen om Josef som dro fra Nasaret i Gallilea til Betlehem i Judea for å skrives inn i manntall ”sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn”. Det er interessant å merke seg at begge disse byene i dag er en del av de palestinske områdene, med en ikke ubetydelig kristen minoritet.
Allerede tidlig i kirkehistorien oppsto oppfatningen av Maria som ”evig jomfru”. I følge denne oppfatningen hadde ikke Josef og Maria noe seksuelt samliv, og de som omtales som Jesu brødre og søstre i evangeliene, var egentlig Josefs barn fra et tidligere ekteskap. Denne tesen må ses i sammenheng med et utbredt oppfatning både i antikken og i tidlig, kristen fromhetsliv om at seksualitet var noe truende og farlig som man ikke skulle befatte seg med. Når det i fortellingen om Josef og Maria heter at Josef ikke levde sammen med Maria før etter at Jesus var født, betyr det at de etter Jesu fødsel levde sammen som ektefolk, og at de som omtales som Jesu søsken, var Maria og Josef sine barn.

Fulgte Jesus
Vi leser flere ganger om Maria etter at Jesus begynte sitt offentlige virke som 30-åring. Hun var til stede ved bryllupet i Kana, der Jesus gjorde sitt første mirakel, og hun var til stede under korsfestelsen. Der var også disippelen Johannes, og ett av Jesu sju utsagn på korset, var nettopp en henvendelse til Johannes om at han skulle ta vare på Maria, og til Maria om at han overlot henne i disippelens varetekt.
Vi vet ikke noe om når Maria døde. I den katolske kirke lærer man at hun ble hentet opp til himmelen da hennes liv var slutt. Dette en en trosoppfatning som har lange tradisjoner i den katolske kirke, men som ikke ble offisiell kirkelære før pave Pius 12. erklærte det som et dogme i 1951. Den katolske kirke har en lang rekke Maria-fester og svært mange kirker er vigslet til hennes minne. Hun er også skytshelgen for en lang rekke land, byer, yrkesgrupper og situasjoner. I julen kan det være greit å vite at hun blant annet er skytshelgen for pepperkakebakere, ifølge www.katolsk.no.
Blant protestantiske kristne har ikke beundringen av Maria gitt seg de samme utslagene, selv om det henger bilder av Maria med barnet også i protestantiske kirker og gudstjenesterom, og hjemme hos både protestanter og folk som ikke bekjenner noen kristen tro.
Madonna med barnet – moren med barnet – er et urmotiv, ikke bare i kunsten, men i livet, og det slår an noen av de mest eksistensielle strenger i folks bevissthet. På den måten har både den religiøse myten om Jomfru Maria som den som fødte Guds sønn til verden, og den historiske Maria, ei ung, jødisk jente som ga liv til den historiske personen som vi kjenner som Jesus fra Nasaret en plass i de fleste menneskers bevissthet.

Kilder:
http://www.katolsk.no/biografi/maria.htm
Solveig Brandal: Jomfru Maria. Legender frå mellomalderen (Verbum Forlag, 2004)

torsdag 23. desember 2010

FRITENKERENS JULESANG


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Tidligere i år var det 50 år siden den svenske tenoren Jussi Björling døde, han som gjorde den mest kjente innspillingen av ”Adams julesang” – den de fleste av oss kjenner som ”O helga natt”.

Sangen kalles ofte ”Adams julesang”, med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle ”tenke på det”. Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten ”Giselle”. Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til. Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
”gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led”.

I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
”Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär”.

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE

Men sangen var født, og den spredte seg til andre land. Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, ”Oh, Holy Night”, er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir ”antslaveriperspektivet” utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916. Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Dette skyldes ikke minst at det var denne teksten tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) framførte da han gjorde sin innspilling av sangen. Teksten han brukte er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet ”Björlingkvartetten”, og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn ”O helga natt”, og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som ”gjelder”. Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn ”O helga natt”, kun 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk. Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert som kronikk i Klassekampen 24. desember 2010

fredag 17. desember 2010

Tømmermannen Josef


Av Nils-Petter Enstad

Hvis juledramaet har noen birolle, må det være tømmermannen Josef.
Vi vet nesten ingenting om ham. Det tekstavsnittet som forteller mest om ham, er det vi kan lese i forbindelse med Marias graviditet. Den fortellingen finner vi i det første kapittel hos Matteus: ”Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, hennes mann, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (…). Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin hustru. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han ga ham navnet Jesus” (Matt 1, 18-25).
Tidligere har Matteus fortalt at hans far het Jakob – for øvrig interessant, fordi man også i Det gamle testamente kan lese om en Josef som var sønn av Jakob.
Ut fra de sju versene hos Matteus, kan vi slutte oss til følgende: Josef var håndverker. Han var en rettskaffen mann. Da han fikk vite at Maria ventet et barn han umulig kunne være far til, ville han ikke la seg pille på nesen, men han hadde heller ikke noe behov for å hevne seg. Så får også han englebesøk, og tok Maria hjem til seg som sin hustru.

Eldre?
Det har lenge vært en slags allment vedtatt sannhet at Josef var en god del eldre enn Maria. En av grunnene til dette er at man ikke hører noe mer om ham etter begivenhetene rundt Jesus som 12-åring i templet (se Luk 2, 41-52). I fortellingene om Jesu offentlige virke som voksen, refereres det flere ganger til hans mor, men ikke til Josef. Han har tydeligvis vært død på det tidspunktet.
Men dette er bare gjettverk. Noe av bakgrunnen for denne hypotesen kan ligge i det faktum at det i middelalderen lenge ble hevdet at Josef og Maria ikke hadde noe seksuelt samliv, heller ikke at Jesus var født. Når evangeliene omtaler noen som ”Jesu brødre” måtte dette derfor være sønner av Josef fra et tidligere ekteskap, ble det ressonert. Disse teoriene har ingen bibelsk forankring. Tvert om kan man lese at folk på Jesu hjemsted ved en anledning sa seg i mellom: ”Er ikke dette tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene hans, bor de ikke her alle sammen? Hvor har han så alt dette fra?” (Matt 13, 55-56).

Rotskudd
Historien om at Maria var en omsvermet ung kvinne som hele 12 friere beilet til, er ikke engang gjettverk; den er kun en legende. Legenden går ut på at samtlige av de 12 frierne overlot sine staver til ypperstepresten for at han skulle velge blant dem. Da skjøt Josefs stav friske skudd, og dermed var han den utvalgte. Denne legenden kan være avledet av det profeten Jesaia sier om ”Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord” (Jes 53,2).
De små glimtene vi har av Josef fra det bibelske materialet viser oss en mann som tar ansvar for seg og sine. Da ordren om folketelling kom, måtte han organisere den forholdsvis lange reisen fra Nasaret, der han og Maria bodde, til Betlehem, der ætten deres kom fra. Bildet av den gravide Maria på et esel, mens Josef går ved siden av, er et klassisk julemotiv. Kort tid etter fødselen, måtte den vesle familien begi seg på vandring igjen; denne gang for å unngå spebarnsmyrderiene som Herodes satte i gang da han fikk høre at Messias var født i Betlehem.

Diktere
Denne tausheten om Josef har appellert til mange diktere. Mest kjent i norsk sammenheng er linja fra Alf Prøysens julekveldsvise, der det heter at ”mor hass dreiv og stelt’n og far hass sto og lo”. Den stolte pappa er et klassisk motiv fra livet selv. Andre diktere har gått inn i den undringen som Josef-skikkelsen også innbyr til. Trodde han virkelig på dette med at barnet i Marias mage var unnfanget på overnaturlig vis?
Svenske Hjalmar Gullberg tar i sitt dobbeltdikt ”Den heliga natten” for seg både Josef og Maria. I diktet om Josef lar han tømmermannen oppsummere nattens begivenheter. Det har skjedd mye han ikke kan forklare, men kjærligheten til Maria holder han fast ved. Det hele munner ut i dette:
”Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?”


Hymne til Josef
Også Inger Hagerup lot seg fascinere av Josef-skikkelsen. Diktet ”Hymne til Josef” er en hyllest til den trauste og trofaste familiemannen:

Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.
Man stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelek glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.


Josef har vært regnet blant kirkens hellige menn i så vel den romerskkatolske som ortodokse kirke. Hans er skytshelgen for arbeidere og håndverkere, og særlig for tømmermenn og snekkere. Han er også skytshelgen for oppdragere, ektepar og familiefedre, bare for å nevne noen av de mange tingene som ligger i hans ”portefølje”. Sykehus og skoler er vigslet til hans minne. I 1955 ble hans minnedag flyttet fra 19. mars til 1. mai, som da var for lengst etablert som den internasjonal dagen for arbeidere. Som håndverker, og skytshelgen for arbeidere, mente paven at det passer å markere hans minne denne dagen.
I kirkekunsten framstilles han gjerne enten med snekkerverktøy i hendene, eller sammen med et barn. Vi kan tenke oss at det er gutten som ble født i en stall som er med pappa på jobb.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/josef.htm
Egil Elseth (red): ..men hvorfor finnes ropet? Tvil og tro i nordisk lyrikk (Bokklubbens Lyrikkvenner, 1985)

søndag 12. desember 2010

Sta. Lucia - "med lys i hår"


Av Nils-Petter Enstad

Vi kjenner henne fra opptrinn i barnehager og skoleklasser – gutter og jenter i hvite kapper, med en stjerne eller et lys i hånden, og midt blant dem: Ei jente med lyskrone. Det er Lucia-opptog, og hovedpersonen selv er ”sankta Lucia”.


Det er mye legendestoff knyttet til fortellingen om og oppfaningen av Sta. Lucia. Den historiske kjernen er at det sannsynligvis har levd en ung, kristen kvinne på Sicilia rundt år 300 etter Jesu fødsel, og at hun led martyrdøden. Hun har trolig dødd omkring år 304, da kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian var på det høyeste. Keiseren selv døde i 305, og da stilnet forfølgelsene forholdsvis raskt av. Da var hun 18, muligens 20 år gammel.

Jomfru
Lucia er en av de mange ”jomfrumartyrer” som man finner blant de katolske kirkes helgener. Felles for disse er at de ønsket å leve ugift, og at deres martyrium ofte skjedde fordi de kjempet mot en frier og/eller overgriper. Fra norsk middelalderfromhet kjenner vi fortellingen om Sta. Sunniva, den irske prinsessen som flyktet til Norge for å unngå å bli tvunget til å gifte seg med en hedensk konge eller høvding.
Ifølge legenden hadde Lucia alt som barn bestemt seg for å leve som jomfru og vie sitt liv til Kristus. Men dette fortalte hun ikke til noen, og da hun kom opp i passende alder, gjorde moren hennes en avtale på hennes vegne om ekteskap med en ung, hedensk adelsmann. Familien var svært rik, og Lucia ville ta med seg en betydelig medgift inn i ekteskapet. Men etter at Lucias mor var blitt helbredet fra en alvorlig sykdom gjennom datterens forbønn, innså moren at hun måtte respektere Lucias ønske om et kysk liv. Forlovelsen ble derfor hevet. Som hevn for at han tapte så vel den store medgiften som den unge, vakre kvinnen, meldte den forsmådde frieren Lucia til myndighetene som kristen. Som straff ble hun dømt til å bli sendt til et bordell.
Det er i beretningen om hva som skjedde da hun skulle sendes dit, at legendestoffet virkelig tar av. Det var en del av dommen at hun skulle fraktes på en oksekjerre gjennom byen, til spott og spe, fra fengslet til bordellet. Men tusen mann og flere okser klarte ikke å rikke på kjerren. Den rasende stattholderen samlet da ved i kjerren og ville brenne henne på et bål, men bålet sloknet. Han helte kokende olje over henne, men hun var like uskadd. Da ble stattholderen redd og befalte bøddelen å renne et sverd gjennom halsen hennes. Det skjedde, men Lucia døde ikke før en prest hadde rukket å gi henne nattverden.
Kjernen i dette, at hun ble rapportert til stattholderen fordi hun var kristen, og at hun led martyrdøden, kan være historisk korrekt. Dødsdagen henne var 13. desember.

Lys
Når Lucia forbindes med lys, har dette sammenheng med en annen av de legendene som er knyttet til hennes navn. Den går ut på at mange kristne gjemte seg i katakombene under kristendomsforfølgelsene. Dette er også historisk korrekt. For å hjelpe de som var gått i dekning, kom Lucia til dem med mat og andre nødvendighetsartikler. Fordi hun hadde mye å bære på, laget hun en krans som hun satte på hodet sitt, med tente lys. Da hadde hun begge hendene fri. Dermed har man også en opprinnelse til Lucia-kransen
Lysene kan også være en henvisning til navnet hennes, som er avledet av det latinske ordet for ”lys”. De peker også på at hun var en representant for ham som sa om seg selv at ”jeg er verdens lys”. At festdagen hennes falt på den aller mørkeste tiden av året, rundt vintersolverv, har også aktualisert lysene som symbol på den hellige Lucia.

Norden
Flere av de nordiske Lucia-skikkene har lite med den opprinnelige Lucia-legenden å gjøre. Den moderne, nordiske Lucia-feiringen oppsto i Sverige i 1893. Det første Lucia-opptoget i moderne tid ble arrangert av avisen Stockholms Dagblad i 1927. Etter hvert fulgte en rekke svenske lokalaviser opp dette. I Norge kopierte avisen Morgenposten i Oslo denne ideen, og kåret ”Årets Lucia” helt til avisa gikk inn i 1971.
I Sverige feires fremdeles Lucia på skoler, daghjem, i foreninger og på mange arbeidsplasser. Mange større byer kroner sin egen Lucia, og den største Luciakonserten finner sted i Globen i Stockholm, hvor flere større musikkskoler danner et Luciatog med 1200 deltakere. I følge Guinness Rekordbok er dette verdens lengste Luciatog. Et eget Luciatog arrangeres for nobelprisvinnerne, som får sine priser tre dager før. I Norge har denne lett kommersialiserte feiringen av Sta. Lucia aldri fått så store dimensjoner.
Sangen vi kjenner som ”Lucia-sangen” er en napolitansk folkevise. Melodien er kjent fra 1835. Teksten har ingen tilknytning til den opprinnelige Lucia-legenden, og kan knapt kalles en kristen sang.

Kilder:
www.katolsk.no/biografi/lucia.htm
Eckhoff, Julie Waaler: Helgener gjennom tidene. Fakta og legender (Oslo, 1999)

Lucia-sangen
Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

"Mørket skal flykte snart
fra jordens daler."
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

mandag 6. desember 2010

St. NIKOLAS – FRA GAVMILD BISKOP TIL JULENISSE


Av Nils-Petter Enstad

Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske julenissen vi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel. 6. desember er festdagen for Den hellige Nikolas av Myra. I Norge ble denne dagen kalt ”Nilsmesse”.


De historiske kjensgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinsefestens dag i Jerusalem. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.
Det finnes en svært omfattende legendeflora rundt Nikolas. Selv som spedbarn skal han ha vært svært from. Blant annet skal han allerede som diebarn ha overholdt kirkens fasteregler. Det medførte at han nektet å die sin amme mer enn én gang hver onsdag og fredag, og da kun på kvelden, slik det også var for de voksne.

Ga bort formuen
Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentenes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.
Det finnes ulike varianter av historien. Noen sier at han kastet de tre sekkene inn ved samme anledning, en annen at han gjorde det tre påfølgende netter og en tredje at han gjorde det en gang i året, alltid dagen før en av døtrene nådde «gifteferdig alder». Den tredje gangen ønsket faren å finne ut hvem velgjøreren var, så han lå på lur, løp ut på gaten, gjenkjente sin velgjører og ville takke ham, men Nikolas påla ham streng taushet og å takke Gud i stedet.
I enda en annen versjon får Nikolas vite at mannen lå på lur, så han kastet den siste sekken ned skorsteinen i stedet for gjennom vinduet. En variant sier at den tredje datteren hadde vasket sine strømper den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne og at sekken falt ned i en av strømpene. Det er mange gjenkjennelige trekk fra juletradisjoner i disse legendene. Skorsteinspipa og strømpene som er hengt opp er bare to stikkord.

Biskop
Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilegrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.
Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr. Det finnes også bare få tradisjoner om at han skal ha vært forfulgt for sin tro, til tross for at de siste, store kristendomsforfølgelsene i Romerriket skjedde i hans levetid.
At han ble æret som en helgen har trolig startet omtrent umiddelbart etter hans død. Han regnes som helgen av så vel den romersk-katolske som den greskortodokse kirke, og er, nest etter Jomfru Maria, en av de mest populære helgener i kristenheten. Kulten rundt ham spredte seg fort, og fikk også en del folkelige elementer i seg. Mer enn hans fromhet, er det hans gavmildhet det er blitt fokusert på i det folkelige bildet av ham.
Han er skytshelgen for en rekke land, yrkesgrupper og situasjoner. Her kan nevnes unge, ugifte jenter så vel som nygifte og gamle jomfruer; bakere, slaktere, ølbryggere og spritbrennere kan alle be den hellige Nikolas om hjelp, bare for å nevne noen.
Den ”moderne” julenissen, som ikke minst er kjent fra reklamekampanjene til en velkjent leskedrikkfabrikant, har lite og ingenting å gjøre med den hellige Nikolas av Myra. Det måtte da være den røde drakten, som kan være et slags ekko av Nikolas sin røde bispekåpe. Navnet ”Santa Claus” er en viderføring av det hollandske ”Sinterklaas”, som igjen kommer fra ”St. Nikolas”.
Den norske nissetradisjonen, med grøt på låven, topplue og tresko, har overhodet ikke noe med biskopen av Myra å gjøre. De tradisjonene er ekko fra gammel folketro rundt tusser og andre underjordiske vesener, og går tilbake til førkristen tid.

Kilder:
Jacobus de Vorgaine: LEGENDA AURERA. Helgenlegender fra middelalderen (Oslo, 2008)
www.katolsk.no/biografi/nmyra.htm

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 4. desember