Virkelighetens "Miss Sophie"

Av Nils-Petter Enstad

Nordmenn og svensker har i årevis samlet seg for fjernsynsapparatene på henholdsvis lille juleaften og nyttårsaften (og mange på begge kveldene) for å more seg over en fjernsynssketsj som ble spilt inn i 1963, og som forteller den på mange måter tragiske historien om en ensom, gammel kvinne som tror hun holder selskap på nyttårsaften, og butleren hennes, som lar henne leve i illusjonen. Fortellingen om "Miss Sophie", som er "grevinnens" navn, har en parallell i virkeligheten. Hun het prinsesse Charlotte av Belgia, og var i noen få år i sin ungdom keiserinne av Mexico.

Prinsesse Charlotte av Belgia ble født i 1840, som datter av landets nylig utnevnte konge Leopold I. Bare 17 år gammel giftet hun seg med den åtte år eldre prins Maximilian av Østerrike-Ungarn. Han tilhørte et av de eldste fyrstehusene i Europa, nemlig familien Habsburg. Hans bror var keiser Franz-Josef. I motsetning til sin politisk sett nokså reaksjonære bror, hadde prins Maximilian forholdsvis liberale, politiske standpunkter. Samme år som han giftet seg, var han blitt utnevnt til visekonge av fyrstedømmet Lombardia-Venezia, som var en del av det habsburgerske riket. Men på grunn av hans liberale politikk, avsatte keiseren ham to år senere.

MEXICO
Det virker ikke umiddelbart selvsagt at en østerriksk prins skulle ende som keiser i et mellomamerikansk land. Men faktum er at både Brasil og Mexico valgte keiserdømmet som styreform etter å ha befridd seg selv fra sine europeiske kolonimakter på begynnelsen av 1820-tallet. Men selv om den første meksikanske keiseren bare satt ved makten et års tid før han ble styrtet og landet ble republikk, eksisterte det et monarkistisk, politisk miljø i landet. I 1859, samme år som broren avsatte ham som visekonge, fikk Maximilian et tilbud fra dette partiet om å bli keiser i Mexico. I første omgang takket han nei, men da tilbudet ble gjentatt noen år senere, denne gangen som følge av den franske keiser Napoleon III sin intervenering i Mexico, takket han ja. I mai 1864 gikk det nye keiserparet i land i Santa Cruz i Mexico.
Siden keiserparet var barnløse, adopterte de sønnesønnen til den første keiseren i landet, og gjorde ham til tronarving. Under republikken var det innført flere liberale lover i landet, med stemmerett, religionsfrihet og en jordreform. Denne politikken førte Maximilian videre, og dermed fikk han de konservative kreftene i landet mot seg.
Heller ikke de radikale kreftene klarte han å vinne for seg. De samlet seg i stedet rundt nasjonalhelten Juárez, som hadde vært president, men var blitt avsatt. Dermed brøt det ut borgerkrig. Keiserens makt hvilte på franske bajonetter, men i 1866 trakk den franske keiseren ut troppene sine; han trengte dem bedre hjemme i Europa. Samtidig støttet USA opprørstyrkene til Juárez. Det var nå bare et tidsspørsmål før keiserparet enten måtte flykte eller ville bli tatt til fange.

CHARLOTTE
Keiserinne Charlotte reiste til Europa og tryglet både den franske keiseren, som hadde satt i gang det hele, og den østerrikske, som var hennes egen svoger, om hjelp. Begge avslo. I mai 1867, nokså nøyaktig tre år etter at de gikk i land i sitt nye keiserrike, ble Maximilian tatt til fange av Juárez sine tropper. Han ble stilt for krigsrett, dømt til døden og skutt 19. juni 1867, 35 år gammel.
Keiserinnen, som i utgangspunktet var kjent for å ha svake nerver, brøt sammen da hun fikk høre om ektemannens endelikt. Hun ble det man tidligere kalte "sinnssyk". Hun ble ført tilbake til hjemlandet Belgia, der broren Leopold I nå var konge. Her bodde hun på et slott som i virkeligheten var en stor, lukket avdeling for én pasient.
Når hun fikk besøk, skjedde dette i et rom der det var satt opp minst 20 stoler. Enkekeiserinnen skred inn i rommet, stanset ved hver enkelt stol, hilste alvorlig på gjestene hun mente var der, før hun henvendte seg til den som faktisk var til stede. Ved én anledning, mer enn 45 år etter at ektemannen ble skutt, skal hun ha sagt, med forundring i stemmen: - Er ikke Maximilian her?
Da hun døde i 1927, 86 år gammel, hadde store og dramatisk ting skjedd på verdensscenen. Den første verdensrig hadde vært. De store keiserrikene som hun kjente så godt, og hvor hennes slektninger hadde hersket, eksisterte ikke lenger: Det russiske forsvant med den kommunistiske revolusjonen, og både det tyske og det østerrikske keiserriket forsvant i dragsuget av den tapte krigen. I alle disse årene gikk den en gang så vakre kvinnen, som hadde vært keiserinne av Mexico, rundt i sin egen verden og snakket om kongeriker og dynastier som ikke eksisterte lenger.
Det ble hennes variant av "Same procedure as every year, James".

ROMA MIDT I MOT?

Et apropos til olsok
Av Nils-Petter Enstad

Han nevnes i fedrelandssangen, og er blitt et ikon for norsk stolthet. Han er "du skal ikke komme her og komme her" i egen person. Men han var også norsk histories frekkeste bløffmaker, og den eneste som har lyktes med å gjennomføre et statskupp i Norge. Han grunnla et nytt dynasti, og i de siste 120 årene som selvstendig kongedømme satt Sverre-ætten på tronen i Norge.

Han ble født i Bergen, som sønn av håndverkerparet Unas og Gunhild. Han var en oppvakt gutt, og fem år gammel ble han sendt til sin onkel på Færøyene, hvor han fikk skolegang og ble satt i prestelære. Selv om han var prest, ble Sverre gift og fikk i hvert fall to sønner. Som voksen vendte tilbake til Norge, og med denne ferden er det historien om kong Sverre begynner.
Han er selv som kilden til mesteparten av det vi "vet" om ham og hans bakgrunn. Ifølge hans egen saga var han født omkring 1151, og selv om han var født i ekteskap, skulle det ha vært kong Sigurd Munn som var hans biologiske far. Sigurd Munn (1133-55) var en av tre konger i landet på den tiden. Det var først som voksen Sverre fikk vite dette. Gunhild hadde nemlig vært på pilegrimsferd til Roma, og der hadde hun i et skriftemål bekjent at hun hadde en sønn med en norsk konge. Dette hadde presten hun skriftet for varslet paven om, som personlig påla henne å fortelle sin sønn om dette.

USANNSYNLIG
Her står usannsynlighetene i kø. For det første er det lite trolig at en norsk håndverkerkone skulle ha mulighet til å reise til Roma på pilegrimsferd. Det var Nidaros som var målet for norske pilegrimer den gang. Enda mindre sannsynlig er det at paven skulle bli informert om ett av de mange hundre skriftemål som daglig ble gitt i romerske kirker den gang som nå. Gunhilds eventuelle sidesprang var ikke dramatisk for andre enn henne selv. For det tredje er det helt meningsløst at paven skulle gi Gunhild et pålegg som ville føre til opprør mot den sittende kongen i Norge - den første norske kongen som var blitt kronet ved en kirkelig seremoni, som hadde tatt imot sitt rike i len fra St. Olav.
Men når Sverre først hadde gitt seg ut for å være kongesønn, var det ingen vei tilbake. Han ble leder for en nokså ustrukturert flokk av fredløse, de såkalte birkebeinerne, og i 1177 reise han opprørsfanen og ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag. I borgerkrigen som fulgte, ble både kong Magnus og hans far, jarlen Erling Skakke, drept, og Sverre sto igjen som seierherre i 1183. Om han ikke hadde hatt noen dynastisk rett til å være konge, hadde han nå den retten som lå i det å ha makt, og i de politiske realiteter. Fra da av forelå det ingen egentlig politisk trussel mot Sverres kongedømme. Historisk sett er kong Sverre den eneste som har lyktes i å gjennomføre et statskupp i Norge der ikke bare en ny konge, men et nytt dynasti kom til makten.
Nå er ikke Sverre det eneste eksemplet på at menn med kongeambisjoner forsøkte å skryte på seg et kongelig opphav. Historikeren Kåre Lunden har ikke uten grunn sammenliknet norske tronpretendenters valg av faderlig opphav med moderne politikeres valg av partifarge. Men Sverre var den som lyktes best med dette!

KIRKEN SOM FIENDE
Ved å felle en konge som kirken hadde salvet og kronet, og som hadde tatt imot riket i len fra St. Olav, hadde Sverre fått kirken som fiende. Dette fiendskapet fikk vidtrekkende konsekvenser, blant annet ved at kongen ble lyst i bann av paven og landet belagt med interdikt, det vil si at kirken nektet prestene å yte de kirkelige tjenester, som dåp, skriftemål og sykesalving.
Når Bjørnstjerne Bjørnson utropte Sverre til nasjonens helt i sin fedrelandssang, var ikke det noe han fant på av seg selv. I nasjonalromantiske tider ble Sverre en skikkelse det var naturlig å se opp til: Han kjempet seg fram til nasjonens fremste maktposisjon, og han lot seg ikke knekke av motstandernes maktspråk. Sverres egen bruk av maktspråk og maktmidler var ikke tema på samme måte. Sverres kamp mot paven og biskopene var likevel ikke annet en kamp for hans egen makt og stilling som konge. Fordi avstanden fra Norge til Roma er som den er, fikk ikke bannlysningen samme dramatiske effekt som den ville fått om Sverre hadde vært konge på kontinentet.
Kampen mellom kongen og kirken varte til Sverres død i 1202. Han gjorde flere forsøk på å få den bilagt, dels via diplomati, dels ved hjelp av rent lureri, som et falskt pavebrev der bannet etter sigende ble hevet. På dødsleiet ga han sønnen Håkon det råd at han måtte forlike seg med kirken. Det skjedde da også, noe som tyder på at det var personen Sverre som var den viktigste hindringen for en slik forsoning.

OLAVSMYTEN
Kong Sverre var ingen opprører verken mot kirken som sådan, eller mot paven og biskopen i og seg. Snarere tvert om: Han gjorde flere framstøt for å få kirken over på sin side, og når han ikke lyktes med det, bløffet han, og ga inntrykk av at det hadde skjedd en forsoning. Han brukte Olavsmyten for alt hva den var verd. I sin argumentasjon påberopte han seg flittig både drømmer og åpenbaringer, slik også helgenkongen hadde gjort, men han unngikk omhyggelig å utsette seg for det "gudsbeviset" som de fleste tronpretendenter måtte gjennom for å bevise sitt krav: Jernbyrden. Det gikk ut på at man enten gikk barbent på glødende jern, eller bar glødende jern i hendene. Sverre var altfor mye slu politiker til å ta en slik sjanse.
Noen har også forsøkt å framstille kong Sverre som en slags småkårsfolkets venn, en slags 1100-tallets sosialdemokrat. Det er det heller ingen grunn til. Han kjempet mot den eksisterende eliten i landet, og satte inn en ny.
Dette innebærer ingen reduksjon av Sverre, verken som person eller som historisk skikkelse. Det er ingen tvil om at han var den mest betydelige kongen Norge hadde i middelalderen, og at han både politisk og militært gikk utenpå sine motstandere med god margin, det være seg i sluhet, maktvilje og utholdenhet.
Uttrykket ”tale Roma midt i mot” er blitt en språklig klisjé som brukes ukritisk om enhver som sier seg uenig med maktstrukturer, og i særdeleshet om kirkelige maktstrukturer. Kanskje bør man ha litt kritisk distanse til dette uttrykket, ikke minst med tanke på den historiske bakgrunnen for det. Men også fordi kong Sverre til sjuende og sist tapte kampen mot kirken, noe han selv innså da han ba sønnen Håkon forlike seg med den.

FRA FOLKETS HUS TIL DOMKIRKEN

Kristne Arbeidere 70 år:
FRA FOLKETS HUS TIL DOMKIRKEN
Av Nils-Petter Enstad
Det var en ambisiøs målsetting de hadde satt seg, forsamlingen som en februarsøndag i 1939 gikk fra Folkets Hus i Oslo til gudstjeneste i Domkirken, om lag to kvartaler unna. På mange måter representerte den korte strekningen de gikk en lang og ambisiøs vei, og visjonen var at man skulle bygge en bro mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Dagen før hadde forsamlingen stiftet "Norges Kristne Arbeideres Forbund", en bevegelse som, med plattform i arbeiderbevegelsen, skulle forbundet arbeide for å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassen. Det stillferdige toget fra Folkets Hus til kirken skulle understreke at dette var mennesker med tilhørighet begge steder.

KRISTENDOM OG SOSIALISME
Den nye organisasjonen ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som "den langsomme revolusjonen".
Likevel var det både dype kløfter og høye murer Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter.
På nyåret i 1938 ga han ut boka "Socialisme og kristendom – et saklig ord til den norske arbeiderklasse". Boka kom på "Kristne Arbeideres Forlag" – et forlag Lindal selv hadde startet. Boka hadde et dobbelt sikte: Å vinne arbeiderklassen for Kristus, og å skape en økt sosial bevissthet blant de kristne. Da det ble klart for ham at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, begynte han målbevisst å arbeide for opprettelsen av en ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere. Høsten 1938 begynte han å gi ut et tidsskrift med det litt selsomme navnet "Kr-A-Ti". Det var en forkortelse for Kristne Arbeideres Tidsskrift.

STIFTELSE
Et stiftelsesmøte var berammet i romjulen samme år, men dette ble forskjøvet til februar. Journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann – han hadde lest Lindals bok, blitt begeistret for den og hadde vært redaktør for det første nummeret av Kr-A-Ti. Men etter få måneder trakk han seg ut av arbeidet, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo ble formann. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.

VEKST – OG AVSKALLINGER
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok for Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
I årene etter krigen kom også de første avskallingene. Ett av temaene som skapte konflikt, var hvor sterk den formelle tilknytningen til Arbeiderpartiet skulle være. Lindal, som selv var partimedlem, mente den ikke skulle være spesielt sterk. I 1955 toppet konflikten seg så sterkt, at Hans Lindal ble sagt opp som sekretær, og startet sin egen organisasjon: Norsk Evangelisk Arbeiderrørsle, senere Bedriftsmisjonen.

STORTINGSGRUPPE
Selv om det skjedde avskallinger, hadde forbundet fremdeles flere tusen medlemmer. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet. Blant medlemmene fant man både Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som blant annet ble samferdselsminister. Både på 1950- og 1960-tallet satt stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.

PREMISSLEVERANDØR
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en "spydspiss" inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Forbundet endret i 2004 navn fra Norges Kristne Arbeideres Forbund til Kristne Arbeidere, og bladet endret navn fra Brorskap til Magasinet Kristne Arbeidere. Det kommer ut fire ganger i året. Forbundsleder har siden 1999 vært Jan Rudy Kristensen fra Arendal.

Litteratur:
Rødahl, Gunnar: Stormfugl og hoggestabbe. Historien om Hans Lindal (Luther, 1976)
Saue, Gerd Grønvold: 60 år – og midt i livet (artikkel i Brorskap 2/3 – 1999)

BEN HUR - OSCARGROSSIST MED KRISTENT BUDSKAP

Hvert år siden 1929 har verdens filmpublikum rettet mot Hollywood og utdelingen av de årlige ”Oscar-prisene”, eller ”Academy Award”, som er prisenes mer offisielle navn. I år er det 50 år siden en film med et forholdsvis klart uttalt kristent budskap dro av gårde med hele 11 av prisene, blant dem prisen for årets beste film.Filmen var det store action- og kostymedramaet ”Ben Hur”, som var basert på en roman av Lewis Wallace.

Romanen kom ut i 1880 og hadde tittelen ”Ben Hur: En fortelling fra Jesu tid”. Den fikk en enorm popularitet, og har solgt i flere millioner eksemplarer. Den kommer da også stadig i nye utgaver og opplag. Den første filmversjonen ble laget så tidlig som i 1907. Det var en 11 minutter lang stumfilm. Senere ble det laget flere stumfilmversjoner av romanen. Den mest kjente av disse, er den fra 1927 med Ramon Navorro i hovedrollen.
Lewis Wallace levde fra 1827 til 1905. Han var generalmajor under den amerikanske borgerkrigen. Senere var han ambassadør i Tyrkia, og skrev altså romaner.
Ben Hur ble oversatt til en rekke språk. Den første norske utgaven gikk som føljetong i avisen ”Det Nye System” så tidlig som i 1888. I 1896 gikk en nynorsk versjon som føljetong i bladet ”Den 17de Mai”. Som bok kom den først i 1930, på Aschehoug, og var oversatt av H. Endsjø. Den er oversatt en rekke ganger til norsk av forskjellige oversettere, på oppdrag fra ulike forlag. Kristne forlag som Lunde og Ansgar hadde sine oversettelser av romanen, men det hadde også et forlag som Gyldendal.

FRA JESU TID
Handlingen i romanen er lagt til Jesu tid. Hovedpersonen heter Juda Ben Hur, en ætling av Israels siste fyrstehus. Familien er rik, men blir ruinert når Juda feilaktig ble beskyldt for å ha forsøkt å drepe den romerske guvernøren. Den som setter fram denne anklagen, er Judas ungdomsvenn, romeren Messala. Juda blir sendt til galleiene, mens moren og søsteren ”forsvinner”.
Det vil føre for langt å referere handlingen i detalj, men etter mange år kommer Juda tilbake til Jerusalem, nå som adoptivsønn til den mektige romeren Quintus Arrius. Messala er nå en mektig mann i landet, og konflikten mellom de to ungdomsvennene topper seg i den store og dramatiske veddeløpsscenen, som er filmens mest berømte sekvens. Løpet ender med at Messala havner under sin egen vogn og blir krøpling for livet.
Jesus-fortellingen rammer inn hele romanen, som begynner med at tre menn samles for å finne jødenes nye konge, som skal være født. Dette er julefortellingen. Når Juda vender tilbake til Jerusalem, dukker også en av de vise mennene fra julefortellingen opp igjen: Den gamle Balthasar. Han har hørt om en ny profet og rabbi i Israel, og tror han må være identisk med barnet han var med og hyllet for 30 år siden.
Juda er til stede når Jesus blir korsfestet, og han må erkjenne at dette er Guds lovede Messias.

STORFILM
Det var Charles Heston (1923 – 2008) som spilte hovedrollen i den filmen som er blitt stående som Ben Hur-filmen framfor noen. Han fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle i filmen; en av de i alt 11 Oscar-statuettene filmen fikk i 1959.
Filmen er den tredje av de store, kjente filmatiseringene av romaner fra den første, kristne tiden: ”Quo Vadis” fra 1951 med Robert Taylor og Deborah Kerr i hovedrollene, og ”The Robe” med Richard Burton i hovedrollen fra 1953. Romanen denne filmen bygger på, er i Norge kjent som ”…men jeg så ham dø”.

QUO VADIS OG NOBELPRISEN

Da den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz fikk Nobelprisen i litteratur i 1905, var prisen ennå ung, og hadde ikke fått den autoritet og betydning som den senere har fått, men tildelingen bidro likevel til å befeste den posisjonen som prisvinnerens mest berømte verk - romanen "Quo Vadis?" fra 1895 - allerede hadde.

Henryk Sienkiewicz ble født i 1846 og døde i 1916, 80 år gammel. Ved siden av russeren Leo Tolstoj, var han samtidens mest berømte, slaviske forfatter. Sin første bok ga han ut i 1872. Han skrev humoresker, reiseskildringer og flere store romaner om Polens historie. Men i dag huskes han kun som forfatteren av "Quo Vadis?"
Det Polen han vokste opp i, var hærtatt av tsarens tropper og dominert av hans embetsmenn. Som flere av sine samtidige, skrivende landsmenn, måtte også Sienkiewicz lære seg kunsten å formidle mellom linjene. Også "Quo Vadis?" kan leses på en slik måte: De kristne velger å lyde Gud mer enn mennesker, er også et bilde på et undertrykt folk som roper på frihet.

APOKRYF BERETNING
Romanens tittel referer seg til en apokryf beretning fra tida omkring keiser Neros store forfølgelse av de kristne etter Romas brann i år 64. Selv om fortellingen neppe er historisk, har den røtter langt bakover i den kristne fortellertradisjon. De eldste sporene av denne fortellingen kan føres helt tilbake til tiden omkring år 180 etter Kristus. Den går i korthet ut på at da forfølgelsene brøt løs, ble apostelen Peter, som da bodde i Roma, oppfordret av de kristne i byen til å flykte. Til slutt ga Peter etter for ønsket dere, og en kveld la han i vei. Men på Via Appia så han Kristus gå i motsatt retning, og han spurte: - Quo vadis, Domine? (Hvor går du, Herre?)
- Jeg går til Roma for å bli korsfestet igjen.
- Vil du korfestes igjen, Herre?
- Ja, jeg vil korsfestes igjen.
- Herre, jeg blir med deg tilbake, utbrøt Peter ifølge et skrift fra det fjerde århundre.
Da han hadde gitt sitt svar, skal synet av Jesus ha blitt borte. Men Peter gråt av glede, for han forsto at han ikke skulle bære lidelsene alene, for Frelseren bar dem sammen med ham. Apostelen Peter skal ha blitt korsfestet på Vatikanhøyden 29. juni år 67. Han ba selv om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som sin Frelser.

HANDLING
I tråd med datidens skikk, er ”Quo Vadis?” en omfattende roman med et vell av figurer og bifigurer. Da den ble gitt ut, kom den i to bind. Til tross for det er beretningen om Peter som har gitt romanen dens navn, er apostelen på mange måter en bifigur i handlingen. Det romantiske aspektet i fortellingen står den romerske hærføreren Markus Vinicus og den kristne kvinnen Lydia for. Han trekkes mot troen og kirken gjennom sin kjærlighet til henne. Så bryter forfølgelsen ut, og mange av de kristne blir arrestert og drept på sirkusarenaen. Også Lydia blir arrestert, og et dramatisk høydepunkt i romanen er scenen der Lydia blir bundet fast til horene på en stor okse, og denne blir sendt mot den kjempesterke, kristne slaven Ursus. Ursus klarer å knekke nakken på oksen, og stemningen blant publikum er så opphisset at keiseren er nødt til å gi både Ursus og Lydia fri. Etter dette klarer Lydia og Markus å flykte ut av Roma, men Peter og en rekke av de andre lederne i menigheten blir drept.
Romanen er filmet en rekke ganger. Mest kjent er Hollywood-versjonen fra 1951, med Robert Taylor og Debora Kerr i rollene som Markus Vinicius og Lydia, og en ung Peter Ustinov i rollen som en sjeldent usympatisk keiser Nero.

QUO VADIS-KIRKEN
De som ønsker det, kan fremdeles se det stedet der Peter ifølge tradisjonen møtte Jesus. Det er på Via Appia, like ved Sebastian-katakombene. Her ligger den såkalte "Quo Vadis-kirken", eller "Jomfru Maria av fotavtrykkene", som er dens offisielle navn. Navnet har den fått etter en avstøpning som befinner seg inne i kirken, og som skal være avtrykkene fra Jesu føtter som han etterlot da han forlot Peter på Via Appia.
Det har stått en kirke på dette stedet siden 700-tallet. Den har vært vigslet til Jomfru Maria hele tiden, men var også kjent som kirken "ubi Dominus apparuit", eller "der Herren åpenbarte seg". I middelalderen var den et kjent valfartssted i Roma, men rundt år 1500 var den så godt som glemt, og i ferd med å forfalle. Men mot slutten av 1500-tallet ble den restaurert, og i 1592 ble den tatt i bruk igjen.
Inne i Quo Vadis-kirken finner man avstøpninger av Jesu fotavtrykk, og et maleri som viser den korsfestede Peter som henger med hodet ned. Man finner også en byste av forfatteren Henryk Sienkiewicz, nobelprisvinner og forfatter av romanen "Quo vadis?" Sienkiewicz skrev i 1912 at det var etter et besøk til denne kirken at han fikk ideen til romanen som er blitt stående som Romanen Om De Første Kristne, og som fremdeles kommer i nye utgaver og selges i store opplag.

Bildetekst: Inne i Quo Vadis-kirken kan man se en freske som viser Peters møte med Jesus på Via Appia (Foto: Postkort)