tirsdag 27. desember 2011

Med Jordmor-Matja gjennom 60 år


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. I år er det 60 år siden man hørte om henne første gang. I julenummeret til Magasinet For Alle for1951 sto en tekst signert Alf Prøysen der julestjerna fikk den plassering den har hatt siden: ”…over taket der a Jordmor-Matja bor”. Det var en plassering med mange lag av fortolknings- og utdypingsmuligheter. Ikke minst denne: Hvorskulle den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjør det påkrevet å endre navnet fra Helga til Matja. Når Prøysen likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side. Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at ”Matja” skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp ”på legd”. Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år. Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen ”Matja Madonna”. Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal fåén fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, e rbelønning nok for henne.
”Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.” Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa ”Kjerringkjeft” og husmannskona Matja Bærjom i romanen ”Trost i taklampa”.
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld oghogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå ”på skire trass og ta en kabbe te”.
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme ”og kvile seg og få tala som folk”, tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, dissekvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper dennyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Publisert i Vårt Land 27. desember 2011

fredag 29. juli 2011

DE OVERSETTE KRISTNINGSKONGENE


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


- Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen! Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.

Å ”kristne” et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler. I den grad et land kan ”kristnes” gjennom politiske vedtak, var disse for Norges vedkommende fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, gjennom tinget på Moster i 1024. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakk seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtak på Moster
Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front. Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000. Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles ”sverdmisjon”, og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen. Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon ”den gode”, og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring. Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge. Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket. Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en ”frafallen”. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av ”Eirikssønnene”, som var hans nevøer. Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans. Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en pelskappe han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle ”en negativ kulturpolitikk” mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at kongen var nærmest personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet ”den gode” henger sammen med dette, og er ingen attest til hans karakter. I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkons mer åpne og imøtekommende.
At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk. De oversette kristningskongene hadde lagt et for solid grunnlag for ”den nye troen” til at den lot seg utrydde. Sånn sett kom både Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson til duket bord.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)


Publisert som kronikk i Vårt Land mandag 1. august 2011

fredag 18. februar 2011

Da Hamsun døde...


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Søndag 19. februar er det 60 år siden Knut Hamsun døde. Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt ”magiske” språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn ”i lort og filler”, som hans enke skrev bittert etterpå. Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel; også han en ”stor” dikter selv om han bare nådde Hamsun omtrent til vristen; om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939. ”Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham”, var Hoels underfundige analyse den gang. Underfundig, men treffende.
Var Hamsun død den gang, ville han ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet, som bare heter ”Knut Hamsun”, viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som ”Quislings mann”, må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor. Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte. Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredspris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen. Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som ”en tufs og en tull”, for å bruke hans egne ord. ”Varig svekkede sjelsevner”, konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann. Hamsuns eget svar var boka ”Paa gjengrodde stier”. Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha…
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg. Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet. Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»
Året etter kom boka ut, og halvannet år senere døde Knut Hamsun. Allerede i diktsamlingen ”Det vilde Kor” fra 1904 hadde han kommentert sin egen bortgang:

Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller det gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.