torsdag 6. februar 2014

Hvem var apostelen Mattias?




Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel. Han som ble tatt inn i apostelgruppen etter at Judas var død het Mattias.



Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Det skjedde ved at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken.
Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi. Og han fortsatte: «For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp» (Apg 1, 20-22).

KANDIDATER
Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Begge hadde tilhørt flokken på 70 som Jesus sendte i forveien for seg under sine vandringer (Luk 10, 1,17), og begge hadde forblitt trofaste mot Jesus, selv om mange andre forlot ham (Joh 6, 66-69).
Begge måtte også ha møtt Jesus etter hans oppstandelse.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias.

«Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26), kan vi lese.
Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30).
I Det nye testamente leser en bare at det ble praktisert denne ene gangen.

TAUST
Etter dette blir det taust om Mattias.
Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan.
Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
de Haan kaller beretningen i Apg 1, 15 – 26 «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole (Radio Bible Class, eller RBC) som fremdeles er i virksomhet.

LEGENDER
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv.
«De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der. Etter å ha prekt evangeliet i hjemlandet i 33 år, hadde han omvendt flere tusen jøder til troen på Jesus. Da ble han innkalt til ypperstepresten Ananias, som forbød ham å preke. Men Mattias begynte å bevise for Det høye Råd at alle profetier var oppfylt i Jesus. Da de ikke kunne svare ham, ble de så rasende at de lot ham steine. En romersk soldat ga ham nådestøtet og hogde av hans hode med en øks.»
Dette skal ha skjedd i år 63.
Samme nettsted forteller at ifølge en annen, gresk tradisjon, skal Mattias ha misjonert i Kappadokia og ved Det kaspiske hav etter sitt virke i Judea.
Det finnes også tradisjoner som forteller at han var misjonær i Etiopia, og at han en gang i Makedonia skal ha helbredet 100 mennesker som var blitt blinde etter å ha drukket gift.
Når det gjelder hans død, går én tradisjon ut på at han ble korsfestet og døde på korset etter å ha blitt stukket med en lanse, slik det skjedde med Jesus, en annen går ut på at han ble steinet og deretter halshogd – dette er henrettelsesmetoder vi kjenner fra beretningene om Stefanus og Paulus.
Lenge skal han ha unngått sine hedenske motstandere ved å gjøre seg usynlig for dem, men til slutt valgte han å gi seg til kjenne, og valgte dermed også martyrdøden. Kjennetegnene på ham i kirkekunsten er en øks og en bokrull.

APPELL
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet blant de mest populære guttenavnene i Norge.
I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Publisert første gang i Frelsesoffiseren nr. 3/1980 – her vesentlig bearbeidet

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk landslagstrener i fotball
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster

lørdag 4. januar 2014

De hellige tre konger





Av Nils-Petter Enstad
Forfatter




Vi kaller dem «de hellige tre konger», selv om det ikke er noe som tilsier verken at de var hellige, at de var tre eller at de var konger. De er gått inn i julefortellingen på linje med hyrdene og englesangen, og mange har nok sett for seg at også de kom til stallen og så Jesus-barnet der han lå i krybben. Det må tilsynelatende ha vært riktig folksomt der inne i stallen den natten.




Utgangspunktet for mytene og fortellingene om «de hellige tre konger» finner vi hos evangelisten Matteus: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham» (kapittel 2, vers 1-3).
Resten av fortellingen, er en del av barnelærdommen for de fleste: Herodes fikk bragt på det rene at barnet befant seg i Betlehem, han sendte vismennene dit og bad dem komme tilbake til ham etterpå og fortelle hvor i byen barnet befant seg. Men da vismennene tok en annen vei hjem, gjorde Herodes kort prosess og fikk drept alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn (vers 4-12).
At antallet vise menn var tre, er noe man sluttet seg til ut fra antallet gaver de hadde med seg: Gull, røkelse og myrra. At de var konger har man gått ut fra siden det var såpass kostbare gaver. At de var hellige, er en tradisjon som fikk vokse fram i middelalderen. I skriftet «Legenda Aurea» (Den gylne legende) fra 1200-tallet har de tilmed fått navn: Kaspar, Balthasar og Melchior. Relikvier etter dem skal etter sigende befinne seg i Kölnerdomen i Tyskland, og i katolsk fromhet er de skytshelgener for Köln og Sachsen; i tillegg til å være skytshelgener for de reisende, pilegrimer, spillkortfabrikanter (!), buntmakere og ryttere; for gjestehus og hospitser; mot trolldom og uvær og for en god død.

«Helligtrekongerdag»
Festdagen deres er 6. januar, som mange fremdeles kaller «helligtrekongersdag». Det er også 12. dag jul dersom man tar utgangspunkt i 25. desember, og regnes som siste dag i julefeiringen. Ved å legge festen for de vise menn helt mot slutten av julefeiringen, har kirken derfor lang tradisjon for å markere at dette besøket fra langt unna ikke skjedde den natten Jesus ble født, men noe senere. I Alf Prøysens julekveldsvise heter det at «Tel og med tre vise menn, dom rei i flere da’r…».
Mest sannsynlig var de ikke bare på reise i flere dager, men i flere uker, for ikke å si måneder. Det ser man ut fra den beregningen Herodes gjorde da han ga ordre om spebarnsmyrderiene: «Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2, 16b).
Matteus – som er den eneste av evangelistene som nevner dette besøket – er ikke spesielt nøyaktig i sin angivelse av hvor vismennene kom fra. Han skriver bare at de kom «fra Østen». Igjen har legendedannelsene trådt til og plassert dem både i Babylon, Persia og Arabia. På mange kunstneriske framstillinger er den ene av dem framstilt som en afrikaner, en antydning om at han kanskje kom fra Etiopia, der – igjen ifølge en apokryf legendedannelse – en etterkommer av kong Salomo og dronningen av Saba var konge.

Stjernen

Det som hadde utløst denne lange vandringen, var et astronomisk fenomen: «Vi har sett stjernen hans gå opp», sa vismennene til kong Herodes. Om det skal forstås dit hen at det hadde dukket opp en ny stjerne på himmelen, eller om det dreide seg om en kombinasjon av stjerner, har det vært spekulert over i snart to tusen år. «Betlehemsstjernen» som sådan har imidlertid ikke latt seg identifisere.
Blant teoriene som nevnes er en kombinasjon av plantene Venus og Jupiter, at det var Halleys komet som viste seg eller en forholdsvis ny teori om visse lysfenomener knyttet til planeten Jupiter. Disse skal blant annet ha forekommet i år 6 før Kristus, noe som kan stemme med det man vet om den historiske kong Herodes. Han døde nemlig i år 4 før Kristus. Det har lenge vært kjent at den fastsettelsen av startpunktet for vår tidsregning som den gregorianske kalender opererer med, ikke har vært helt nøyaktig.

Oppsummering
Skal man oppsummere det med man dels vet dels må kunne slutte seg til når det gjelder vismennene fra øst og deres besøk til Betlehem, blir dette noen av konklusjonene:
1) De kom ikke til stallen der Jesus ble født. Maria og Josef har tydeligvis slått seg ned i Betlehem etter fødselen julenatt, og fått tak i annet husvære. Det var i forbindelse med manntallsinnskrivingen at husnøden var prekær i Betlehem. Uansett var ikke stallen noe blivende sted. Da vismennene kom, var Jesus trolig blitt både ett og halvannet år gammel.
2) «Stjernen» som fortalte vismennene at noe stort var skjedd, var et astronomisk fenomen som kan forklares vitenskapelig, og ikke en ny planet.
3) Vår tidsregning, som tar utgangspunkt i at Jesus ble født i år 1, er litt unøyaktig, og starter mellom fem og sju år for sent.

Ingen motsigelse
Ikke noen av disse konklusjonene motsier den bibelske fortellingen hos Matteus, eller blir motsagt av denne.
Fortellingen om de vise mennene fra Østen – «De hellige tre konger» - holder stand som en del av den bibelske julefortellingen, selv om «helligtrekongersdag» ikke lenger er en egen helligdag i Den norske kirke. I stedet er teksten om vismennene en av tekstene til Kristi Åpenbaringsdag, som i år faller på 5. januar.

Publisert i Agderposten 4. januar 2014