Stiklestadspelet som abortdrama

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år fikk jeg endelig realisert det som har vært et ønske i mange år: Å se det tradisjonsrike stiklestadspelet, ”Spelet om Heilag Olav”, med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug. I årets forestilling har regissør Bentein Baardson lagt vekt på det kristne innholdet i dette stykket, som en antitese til den tilnærming Stein Winge hadde i de oppsetningene han hadde ansvaret for.

”Spelet om Heilag Olav” er et drama på mange nivåer: Det politiske, det religiøse og det personlige. Ett av disse dramaene går rett inn i en viktig etisk debatt, knyttet til omsorgen om det så vel det ufødte liv som det svake og hjelpeløse liv. Ekteparet Gudrid og Torgeir på gården Sul, der handlingen i stykket foregår, fikk seks år tidligere et vanskapt guttebarn. Gudrid, som var alene hjemme da barnet ble født, fikk det båret ut i skogen for at det skulle dø. Hun hadde ikke noe annet valg, er hennes eneste forsvar hver gang saken nevnes. Vissheten om ”utburden” er ikke bare en konstant konflikt mellom ektefellene, men også et traume som plager datteren deres, Gudrun. Gang på gang hører hun skrikene fra barnet som ble båret ut i skogen.

Ett av flere drama
Dette er bare ett av dramaene i dette stykket, og ett av uttrykkene for det skifte i både kultur og verdisyn som trosskiftet innebar. Stiklestadspelet, slik det framsto ved årets forestilling, er så å si identisk med den siste bearbeidelse av teksten som Olav Gullvåg gjorde før han døde i 1961. Neste år er altså ”Spelet om Heilag Olav” i sin nåværende versjon 50 år. Det har i årenes løp vært ulike endringer i teksten der både rollefigurer og tematikk har vært justert. Ved å lese spelets historie, kan det virke som om det særlig har vært de mest religiøse sidene ved dramaet som har falt enkelte regissører tungt for brystet, så som når Arnljot Gelline blir døpt, eller når det skjer mirakler rundt kongen: Kornåkeren som reiser seg, helbredelsen av Gudrun før slaget og av Gammel-Jostein etter kongens død. I år er alt dette på plass, og det står seg i forestillingen, uansett hva man måtte mene om slaget på Stiklestad som historisk begivenhet, og om dette først og fremst var et politisk drama eller et religiøst.
Hvorfor Olav Gullvåg valgte nettopp utburdproblematikken som eksempel på kulturskiftet i sitt drama blir selvsagt bare gjetting. Det samme gjelder om han kanskje kan ha tenkt på en debatt som også var aktuell nettopp på denne tida: Stortinget vedtok nemlig 11. november 1960 en lov som tillot provosert abort på visse betingelser. Fram til da hadde ikke det vært tillatt i Norge. Loven trådte ikke i kraft før i 1964, men i 1961 var altså dette et tema i den nyeste versjonen av Stiklestadspelet. På mange måter var utburdproblematikken i stykket forut for den tiden det ble skrevet og framført i. I Gudrids tilfelle kan man med en viss rett snakke om ”selvbestemmelse”. Mannen var ikke hjemme da det vanskapte barnet ble født; det var moren som tok beslutningen om å sette det ut i skogen. Når mannen, selv flere år senere, bebreider henne dette, svarer hun at hun hadde ikke noe annet valg, og at det var best for barnet å få dø. Dette er ekko av en argumentasjon man fremdeles hører.

Sentralt
Spørsmålet om livets ukrenkelighet har stått sentralt i kristen tanke til alle tider. Det beste eksemplet på dette er – naturligvis! – Mesteren selv. Hans krav om at kun den som selv er ren har rett til å kaste sten er en nøkkel som dessverre altfor mange kristne har oversett, det være seg ledere og maktpersoner, som enkeltmennesker. Den form for ”misjon” som både Olav Haraldsson og hans navnbror Tryggvasson sto for bekrefter dette.
Jeg tror likevel man bommer dersom man leser denne delen av ”Spelet om Heilag Olav” som et innspill i en etisk/politisk debatt som kan ha vært aktuell da stykket ble skrevet, og som er det fremdeles. Snarere er det et utrykk for en eksistensiell debatt som har fulgt menneskene om ikke ”til alle tider”, så likevel noe nær dette.

Publisert som kronikk i DagenMagazinet 7. september 2010