Av Nils-Petter Enstad
Selv i kirkekunsten framstilles han som en godslig mann med hvitt hår og skjegg, og i en rød kappe. Likevel er det stor forskjell på den kommersielle, nokså amerikanske julenissen vi kjenner fra kjøpesentre og tegnefilmer, og til den fromme og gavmilde biskopen som levde i Lille-Asia rundt 300 år etter Jesu fødsel. 6. desember er festdagen for Den hellige Nikolas av Myra. I Norge ble denne dagen kalt ”Nilsmesse”.
De historiske kjensgjerningene om denne helgenen er få og usikre. Han skal ha blitt født rundt år 280, muligens i 286, i Patara i Lykia. Denne byen lå i det som i dag er den tyrkiske provinsen Antalya. Dette var ett av de første områdene kristendommen kom til etter pinsefestens dag i Jerusalem. Foreldrene hans var kristne, og var kjent som fromme mennesker. Faren var også svært rik. Nikolas var deres eneste barn, og ble ikke født før etter mange års ekteskap. Her er det lett å se paralleller til kjente, bibelske fortellinger, både om Abraham og Sara fra det gamle testamente, og døperen Johannes sine foreldre i det nye.
Det finnes en svært omfattende legendeflora rundt Nikolas. Selv som spedbarn skal han ha vært svært from. Blant annet skal han allerede som diebarn ha overholdt kirkens fasteregler. Det medførte at han nektet å die sin amme mer enn én gang hver onsdag og fredag, og da kun på kvelden, slik det også var for de voksne.
Ga bort formuen
Guttens morbror, som også het Nikolas, var biskop av Myra, og da nevøen var 19 år gammel, lot onkelen ham vigsle til prest. Kort etter døde foreldrene hans, og den unge presten arvet en stor formue. Legendestoffet er samstemt om at han ga bort hele sin formue til de fattige, og at han gjorde dette i stillhet, men det finnes litt ulike tradisjoner for hvordan dette skjedde. Den mest kjente tradisjonen er historien om de tre jomfruene i Patara. Den går ut på jentenes far hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, slik at de kunne bli ”godt gift”. I desperasjon ville han derfor selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om det, kom han i hemmelighet til huset om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til, og slik frelste han alle de tre søstrene fra bordellet.
Det finnes ulike varianter av historien. Noen sier at han kastet de tre sekkene inn ved samme anledning, en annen at han gjorde det tre påfølgende netter og en tredje at han gjorde det en gang i året, alltid dagen før en av døtrene nådde «gifteferdig alder». Den tredje gangen ønsket faren å finne ut hvem velgjøreren var, så han lå på lur, løp ut på gaten, gjenkjente sin velgjører og ville takke ham, men Nikolas påla ham streng taushet og å takke Gud i stedet.
I enda en annen versjon får Nikolas vite at mannen lå på lur, så han kastet den siste sekken ned skorsteinen i stedet for gjennom vinduet. En variant sier at den tredje datteren hadde vasket sine strømper den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne og at sekken falt ned i en av strømpene. Det er mange gjenkjennelige trekk fra juletradisjoner i disse legendene. Skorsteinspipa og strømpene som er hengt opp er bare to stikkord.
Biskop
Kort etter at Nikolas var blitt presteviet, ble han abbed i et kloster hans onkel hadde grunnlagt. Da onkelen døde, dro Nikolas på pilegrimsferd til Egypt og til Det Hellige Land. Da han kom tilbake, ble han valgt til biskop i Myra. Han var fremdeles svært ung. Noen kilder hevder han ble biskop i år 300; da var han i så fall bare 20 år. Mer sannsynlig er det at han ble biskop drøyt ti år senere. Han skal ha vært en from og dyktig biskop, og bispedømmet hans blomstret opp.
Kildene er samstemte om at biskop Nikolaus døde 6. desember, men årstallet er mer usikkert. Det nærmeste man kommer, er at han trolig døde en gang mellom 345 og 352. Gitt at han var født i 280, var han altså et sted mellom 65 og 72 år da han døde. I motsetning til de aller fleste helgener fra denne tiden, døde han ikke som martyr. Det finnes også bare få tradisjoner om at han skal ha vært forfulgt for sin tro, til tross for at de siste, store kristendomsforfølgelsene i Romerriket skjedde i hans levetid.
At han ble æret som en helgen har trolig startet omtrent umiddelbart etter hans død. Han regnes som helgen av så vel den romersk-katolske som den greskortodokse kirke, og er, nest etter Jomfru Maria, en av de mest populære helgener i kristenheten. Kulten rundt ham spredte seg fort, og fikk også en del folkelige elementer i seg. Mer enn hans fromhet, er det hans gavmildhet det er blitt fokusert på i det folkelige bildet av ham.
Han er skytshelgen for en rekke land, yrkesgrupper og situasjoner. Her kan nevnes unge, ugifte jenter så vel som nygifte og gamle jomfruer; bakere, slaktere, ølbryggere og spritbrennere kan alle be den hellige Nikolas om hjelp, bare for å nevne noen.
Den ”moderne” julenissen, som ikke minst er kjent fra reklamekampanjene til en velkjent leskedrikkfabrikant, har lite og ingenting å gjøre med den hellige Nikolas av Myra. Det måtte da være den røde drakten, som kan være et slags ekko av Nikolas sin røde bispekåpe. Navnet ”Santa Claus” er en viderføring av det hollandske ”Sinterklaas”, som igjen kommer fra ”St. Nikolas”.
Den norske nissetradisjonen, med grøt på låven, topplue og tresko, har overhodet ikke noe med biskopen av Myra å gjøre. De tradisjonene er ekko fra gammel folketro rundt tusser og andre underjordiske vesener, og går tilbake til førkristen tid.
Kilder:
Jacobus de Vorgaine: LEGENDA AURERA. Helgenlegender fra middelalderen (Oslo, 2008)
www.katolsk.no/biografi/nmyra.htm
Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 4. desember
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar